Selv om de fleste byhavner var i dårlig forfatning etter annen verdenskrig, var situasjonen noe annerledes enn for fyrinstallasjonene. Med unntak av Narvik, Bergen og Oslo, var det ikke først og fremst krigsskader som følge av angrep, men manglende vedlikehold og orden – dels som følge av bevisste forsøk på å hindre forholdene for okkupasjonsmaktene. Dessuten var inntektskildene, som i stor grad var basert på avgifter, sterkt redusert.
Statskassen hadde gitt ekstraordinære tilskudd til byhavnene under krigen for å opprettholde et minimum av drift, og dette ble videreført de første årene i gjenreisningsarbeidet. Uthavnene og fiskerihavnene var i mindre grad svekket med unntak av i Finnmark.
