Nye navigasjonshjelpemidler.

Det ble også satset på å utvikle navigasjonshjelpemidler som kunne fungere utover de tradisjonelle formene som var knyttet til det visuelle; fyrlys og sjømerker. Tåke var et velkjent fenomen, og et stort problem for skipstrafikken, som verken fyr eller faste sjømerker kunne stille opp mot. Riktignok hadde man forsøkt seg med varianter av tåkesignaler tidligere, men det var i første halvdel av 1900-tallet at det ble utviklet effektive løsninger og varianter av tåkelurer.

Fra 1911 ble elektriske sirener introdusert, Denne var basert på trykkluft, og var vesentlig mer hørbar enn de manuelle tåkeklokker og horn man hadde benyttet tidligere. En ytterligere forbedring av tåkeluren fikk man da diafon ble tatt i bruk ved Geitungen fyrstasjon i 1924. Diafonen var konstruert etter de samme prinsippene som sirenen, men den var mer avansert og ga et enda sterkere og jevnere signal; noe som økte rekkevidden betydelig. Senere kom nautofon (først ved Dyna fyrstasjon 1928) og tyfon (først ved Flatholmen fyrstasjon 1932).

Et mer avansert navigasjonshjelpemiddel, som i en sped begynnelse var et fyrteknisk eksperiment ved Marstein og Færder fyrstasjon allerede fra 1923, var et såkalt radiofyr. Dette var basert på at en radiosender, til faste tider, sendte ut signaler med definerte karakteristikker. Ved hjelp av peileapparat kunne fartøyene fange opp signalene, og dermed finne sin posisjon. Fremskrittet reduserte problemene med at fyrlysene ble svekket i tåke, så vel som tåkesignalenes sårbarhet for vindretning.

I de påfølgende tiår fikk radiofyrene stor utbredelse over hele verden. Det ble etter en tid så mange navigasjonssignaler fra radiofyrene at det ble behov for en internasjonal samordning, for at ikke de ulike signalene og systemene skulle forstyrre for hverandre. Radiofyrteknologien må forstås som forløperen til dagens navigasjonshjelpemidler som radarfyr (Racon) og dGPS-stasjoner.

Billedtekst: Henningsvær Fyr. Foto: Arne-Terje Sæther

  <= Forrige side Neste side =>