Oljelandet og ny næring langs kysten
Den lange kysten med dype fjorder, fiskerike havgrunner utenfor og kontakten med store havområder har gitt Norge rike næringstradisjoner knyttet til havet. Som fiskere, fangstfolk, oppdagelsesreisende og fraktere har nordmenn levd på og av havet i tusener av år.
Sjøfartskunnskapene tilegnet gjennom generasjoner, var til stor fordel da oljeleting og oljeutvinning til havs startet opp utenfor norskekysten ved midten av 1960-årene. Mange sjøfolk ble rekruttert til oljenæringen i den første fasen, folk som var vant med å arbeide i lengre perioder langt hjemmefra. Erfaringen fra havet og stor tilpasningsevne var viktig i en internasjonal industri som oljevirksomheten. Norske redere opererte internasjonalt og hadde kontakter inn i oljebransjen gjennom oljetankfart. De var kapitalsterke og kunne foreta slike store og til dels risikofylte investeringer som krevdes i oljebransjen. Langs kysten lå det mange større og mindre skipsverft for nybygging og reparasjon av skip. Oljekrisen i begynnelsen av 1970-årene, fulgt av skipsfartskrisen, påskyndet overgangen til offshorevirksomhet for verftene langs kysten.
Et halvt hundreår etter oljevirksomhetens spede begynnelse er det ikke tvil om at den har betydd svært mye for norsk næringsliv og norsk økonomi. Fra produksjonen startet på Ekofisk i 1971 fram til 2013 er det produsert olje og gass til en verdi av mer enn 9000 milliarder kroner. Petroleumsnæringen startet på null og har vokst til å stå for en femtedel av landets verdiskaping og nær halvparten av landets samlede eksportinntekter. Oljeinntektene har gjort staten i stand til å bygge opp et pensjonsfond som de fleste andre land i verden kan misunne oss.
Investeringene som har blitt gjort i leting, utbygging og drift av felt, infrastruktur og landanlegg har gitt store ringvirkninger på land. I dag er alle fylker påvirket av oljevirksomheten på en eller annen måte. I særlig grad gjelder det kystdistriktene fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord.