En risikabel aktivitet
Utbygging og drift av olje- og gassfelt til havs er ikke bare en solskinnshistorie som handler om teknologiske bragder og lettjente penger. Det er på mange måter en risikofylt aktivitet, som må reguleres og kontrolleres. Likevel hender det at ulykken er ute.
Den 22. april 1977 skjedde en alvorlig miljøulykke på norsk sokkel. Det var utblåsning eller “blow-out” på Bravo-plattformen, Ekofisk 2/4 B. Stavanger ble beleiret av pressefolk fra hele verden som skulle dekke begivenheten.
Årsaken til ulykken var at en oljebrønn som hadde vært i produksjon i to år skulle overhales. Hele røret fra plattformen og ned til reservoaret på 3000 meters dyp måtte trekkes opp, og ventilarrangementet på boredekket skiftes ut. Men en av ventilene som skulle senkes 50 meter under havbunnen, var ikke skikkelig festet til produksjonsrøret, og etter at boreslam hadde piplet opp av røret en stund, sto plutselig oljesøylen til værs.
Utblåsningen varte i åtte døgn og 9500 tonn råolje ble sluppet ut i sjøen. Heldigvis kom ingen til skade, men oljevernberedskapen viste seg å ikke fungere, og mindre enn 1000 tonn råolje ble samlet opp. Til alt hell fikk ulykken nesten ingen miljøkonsekvenser siden oljen løste seg opp i havet før den nådde kysten. Den første blow-outen forløp derfor langt bedre enn fryktet. Utblåsningen førte likevel naturlig nok til politisk debatt om miljøkonsekvensene av oljevirksomheten, og blant annet ble letevirksomhet nord for 62. breddegrad utsatt i om lag to år. I etterkant bevilget staten mer penger til forskning på sikkerhet, og det ble innført strengere sikkerhetsrutiner.
Teknologiavtalene og myndighetenes og oljeselskapenes fokusering på sikkerhet i kjølvannet av Bravo-utblåsingen medførte en voldsom økning i den offshore tilknyttede forskningen i Trondheim. Johannes Moe, professor emeritus dr. tech NTNU.
Så rammet katastrofen. Den 27. mars 1980 kantret boligplattformen «Alexander L. Kielland». 123 arbeidere mistet livet - 89 overlevde. Det var den verste arbeidsulykken som har skjedd i Norge. Oljearbeiderne og selskapene var sammen med hele det norske folk lammet av sjokk og sorg. Det som ikke skulle kunne skje, hadde skjedd.
«Alexander L. Kielland» var et flytende hotell, ombygd av en borerigg, som ble brukt til å huse mannskaper mens oppbyggingen av Ekofiskfeltet pågikk for fullt. I etterkant av ulykken ble det nedsatt en granskingskommisjon som konkluderte med at ulykken skyldtes et brudd i en sveisesøm i et av stagene som bandt søyleføttene sammen. Tretthetsbruddet førte til at den ene av plattformens fem søyleføtter brakk av. Plattformen kom i ubalanse og krenget over, tok inn vann, og i løpet av 20 minutter tippet helt rundt. Kommisjonen kom med kritikk på flere punkter både når det gjaldt inspeksjonsrutiner og sikkerhetsopplæring. Et beredskapsfartøy burde vært i nærheten. Dessuten ble tekniske svakheter ved redningsutstyret kritisert.
Umiddelbart etter ulykken krevde Sjøfartsdirektoratet at samtlige flytende installasjoner skulle til land for sprekkontroll. Det ble utarbeidet forskrifter om at en plattform skulle beholde oppdrift selv om et av plattformbeina skulle falle av, for eksempel ved at deler av dekksstrukturen fikk oppdrift.
Høsten 1980 fastsatte Sjøfartsdirektoratet et krav om at samtlige ombordværende skulle utstyres med redningsdrakter. Dette kravet ble også gjort gjeldende for de faste installasjonene og var en av de mest betydelige ettervirkningene etter ”Alexander L. Kielland”-ulykken.