Fusjoner, børs og oljen i norsk økonomi
Svingningene i oljeprisen har stor innvirkning på aktiviteten i bransjen. Etter at oljeprisen hadde holdt seg på et moderat nivå i 1990-årene, var det i 1998 igjen overproduksjon og oljepriser under 10 dollar fatet, lavere enn i 1986. De fleste eksperter mente den gang at dette kom til å være et langvarig fenomen, og oljeselskapene svarte med å rasjonalisere. Gjennom oppkjøp og fusjoner ble de færre og større.
Av de norske selskapene fikk Saga problemer. Både Statoil og Hydro som var aksjonærer i Saga kunne tenke seg å kjøpe eierandeler, men i realiteten var det bare Hydro som var i stand til det. Statoil, som var eid av staten, hadde ikke frihet til å handle raskt nok. Som plaster på såret overtok Statoil andeler i olje- og gassfelt som oppgjør for sine interesser.
Ønsket om større frihet ble oppfylt 18. juni 2001 da Statoil ble privatisert og tatt opp til notering på Oslo Børs og på New York Stock Exchange. En ny og stor norsk oljepolitisk reform ble gjennomført. Staten beholdt likevel en sterk rolle ved å sørge for alltid å ha minst 67 prosent av aksjene.
Neste skritt etter børsnoteringen var fusjon med oljedelen av Hydro. Den store fusjonsbølgen mellom oljeselskap tidlig på 2000-tallet var i ferd med å avsluttes, men Statoil ønsket å være konkurransedyktig med de store, og etter forhandlinger ble selskapet fusjonert med Hydro oil & gas i 2007.
Dermed var det bare Statoil igjen av de opprinnelige tre norske oljeselskapene. Statoil, Hydro og Saga som av politikerne nærmest hadde blitt betraktet som en perfekt treenighet av et helstatlig, halvstatlig og et privat norsk oljeselskap, gikk opp i en høyere enhet!
Norge har i 2013 blitt et rikt land med oljeformue. Inntektene til statskassen kommer ikke bare fra Statoil og eierandelene på sokkelen som Petoro, arvtakeren etter SDØE, forvalter, men også fra skatter og avgifter fra alle de andre oljeselskapene og leverandørindustrien. Oljeselskapene betaler i tillegg til inntektsskatt på 28 prosent en særskatt på 50 prosent. Videre betaler de produksjonsavgift, arealavgift og CO2-avgift til staten.
For å sikre Norges økonomiske handlefrihet framover vedtok Stortinget i 1990 å opprette Petroleumsfondet. Det innebærer at Statens inntekter fra petroleumssektoren overføres til Statens petroleumsfond som igjen investerer midlene i aksjer og obligasjoner i utlandet. De første avsetningene ble gjort i 1995. Siden 2001 har ulike regjeringer valgt å la bruken av petroleumsinntektene følge “handlingsregelen”. Det vil si at bruken av inntekter fra fondet skal tilsvare forventet realavkastning, cirka 4 prosent av verdien av fondet ved inngangen til året. Hensikten med “handlingsregelen” er å ha en jevn bruk av oljeinntektene i lang tid fremover. Fra 1. januar 2006 ble fondet omdøpt til Statens pensjonsfond og i 2013 passerte verdien av fondet 5000 milliarder kroner. Det tilsvarer mer enn 1 million kroner per nordmann.