Statoil - fra nasjonalt til internasjonalt selskap

Oljeprisen er en svært viktig faktor for aktivitetsnivået på sokkelen, og for hvilke inntekter staten får. Kilde: Forskning.no
Oljeprisen er en svært viktig faktor for aktivitetsnivået på sokkelen, og for hvilke inntekter staten får. Kilde: Forskning.no

I 1980 var oljeprisen igjen oppadgående. Revolusjonen i Iran i 1979 da Khomeini kom til makten, førte til massiv hamstring av olje. Etter at Irak angrep Iran i 1980, steg prisen enda mer og var på 34 dollar fatet på det høyeste. Det var gunstig for Norge som selv var oljeprodusent.

Statoil begynte også å få en solid inntektsstrøm fra Statfjord, og var i kraft av sin rolle som nasjonalt oljeselskap blitt en maktfaktor i samfunnet. Dette skapte tvisyn blant politikerne. Selskapet var satt til verden som et stort og viktig sosialdemokratisk prosjekt med formål å tjene penger som skulle komme hele landet til gode. Det ble kontrollert av Stortinget som hvert år fikk årsmeldingen fra selskapet til godkjenning. Men hadde Stortinget egentlig nok kontroll med pengestrømmen i Statoil? Brukte ikke selskapet mer penger på seg selv og sin egen utvikling enn det som var nødvendig?

I 1981 kom Høyre til makten igjen. Det ble da utarbeidet en strategi for å forhindre at Statoil ble en stat i staten. Regjeringen Willoch nedsatte et utvalg med mandat til å vurdere det som i dagligtale ble kalt ”vingeklipping” av Statoil.

Det førte til at det i 1984 ble gjennomført en reform kalt Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Deler av Statoils eierandeler i olje- og gassfeltene ble overført til et nytt statlig instrument, SDØE som skulle sørge for at deler av oljeinntektene kom rett inn i statskassen og ikke omveien via Statoil. Regjeringen mente at Statoil hadde mye mer penger enn det selskapet trengte for å løse sine oppgaver på norsk sokkel.

For at ikke Statoil skulle bli enerådende fikk de to andre norske oljeselskapene, Norsk Hydro og Saga, bedre vilkår i 1980-årene enn tidligere. Det ga sterkere konkurranse mellom de norske selskapene, men ulempen var at vilkårene for de utenlandske selskapene ble trangere ved konsesjonstildelinger.

De høye oljeprisene i første halvdel av 1980-årene førte til overproduksjon på verdensbasis og oljepriskollaps, og i 1986 sank oljeprisen til under 10 dollar fatet. Å tilpasse seg en så lav oljepris ble smertefullt, ikke minst for Norge som hadde et relativt høyt kostnadsnivå.

Lønnsomheten på norsk sokkel falt, og flere utenlandske selskaper truet med å trekke seg ut hvis de ikke oppnådde gunstigere betingelser. De ble hørt, og allerede høsten 1986 vedtok Stortinget store reduksjoner i beskatningen av oljeselskap, noe som ga de utenlandske selskapene et klart signal om at de var ønsket på norsk sokkel også i fremtiden.

På tross av SDØE-reformen fortsatte Statoil å vokse. I 1980-årene bygde selskapet seg opp med raffineri på Mongstad og et internasjonalt forhandlernett med bensinstasjoner. Statfjordfeltet var selve pengemaskinen, og gass ble for første gang ilandført til Norge via Statpipe. Gullfaks ble satt i produksjon som Statoils første selvstendige utbygging.

En annen inntektskilde var det rike Trollfunnet. Gassfunnet var gigantisk og la grunnlag for den største forretningsmessige avtalen som til da var inngått i verdens petroleumshistorie. Trollgassavtalen som ble underskrevet i 1986, hadde en verdi på 800 milliarder kroner. Gassleveransene fra Troll til Europa kunne starte opp nøyaktig ti år senere, og Norge ble en betydelig gasseksportør.

Men Statoils ambisjoner stoppet ikke på norsk sokkel. I 1990 inngikk Statoil en strategisk allianse med BP, noe som ga muligheter til internasjonal leting og produksjon i områder som Vietnam, Kina og Vest-Afrika. Statoil etablerte videre virksomhet i flere land som Aserbajdsjan, Venezuela osv.

Oljeprisfallet ga insentiv til utvikling av rimeligere og smartere teknologiske løsninger innen boring og produksjon. Utviklingen av horisontalboring og flergrensbrønner ga muligheter for en mye høyere utvinningsgrad på feltene enn tidligere. Norsk forskning var også langt fremme når det gjaldt utvikling av undervannsteknologi med havbunnsbrønner og fjernstyrte undervannsfarkoster som gjorde at felter kunne bygges ut på langt større havdyp enn tidligere. Slike løsninger slo gjennom i 1990-årene og senere.

<= Forrige side Neste side =>