Leidang og handel
Fra 900-tallet ble det organisert et leidangssystem langs kysten for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip til forsvar av landet. Landet ble etter hvert delt i mindre enheter (fylke, fjerding, skipreide) som skulle utrede mannskap, utstyr og båter. Hvert skipreide var ansvarlig for å bygge ett skip med tilhørende naust. Skipene ble målt i tofter (sesser) med to årer på hver, og to mann på hver åre. Størrelsen på skipene varierte fra 20 til 25 tofter og trengte med andre ord fra 80 til 100 mann. Mannskapet ble plukket ut etter bestemte regler som varierte en del fra sted til sted og endret seg over tid. Rundt 1270 skal leidangen ha omfattet ca. 300 skip og bortimot 30 000 mann. Det var ingen stående styrke, og alle skipene ble ikke utkalt samtidig. Leidangen ble benyttet både til krigs- og plyndringstokt.
Kristendommen la grunnlag for fredeligere handel. Fredstiden under Olav Kyrre (1067-1093) falt sammen med en økonomisk oppgangstid for Vest-Europa, som fortsatte utover på 1100-tallet. Handelsrutene strakk seg stadig lengre nordover fra det sørlige Europa. Nye handelsimpulser førte til at småbyer ved elveløpene på kontinentet plutselig fikk nytt liv, og at nye byer ble anlagt. Olav Kyrre har blant annet fått æren for grunnleggelsen av Bergen i 1070. Oslo ble anlagt 50-70 år tidligere, og Trondheim allerede i siste halvdel av 900-tallet. På 1100-tallet vokste det fram en gruppe mektige kjøpmenn i norske byer, spesielt i Bergen. De mange klostrene som ble anlagt, både i og utenfor byene, drev også oppsamling av varer med påfølgende handel og sjøfart. Klostrene hadde gjerne egne skip som ble benyttet til varetransporten. De hadde kontakt med klostre i andre land, som skaffet avsetning for utførselsvarer. Selv om mye av transporten ble foretatt av utenlandske fartøyer, vokste flåten av norske fartøyer, med økt behov for norske sjøfolk som resultat. Sannsynligvis var menn med erfaring fra leidangen etterspurt.