Livet om bord
Seilasen foregikk om sommeren og skipene sto på land om vinteren, gjerne i naust. De skulle helst tjæres om høsten, men kunne også tjæres om våren dersom de kom hjem sent på høsten. Skipene seilte gjerne flere i følge. Det var en sikkerhet i tilfelle noen skulle få problemer, og som vern mot sjørøvere. Ferden gikk forholdsvis hurtig. Vikingtidens skip seilte raskere enn de tunge handelsskipene vi kjenner fra middelalderen. Skipene stakk som regel til sjøs ved soloppgang og skulle helst være i havn om kvelden. Med de hjelpemidler som var til rådighet var det risikabelt å seile om natten. Langs hele Norges kyst var det bryggeleier eller havneplasser hvor skipene kunne legge til for natten. Skipene holdt seg helst langs land. Over åpne hav hadde sjøfolkene bare solen og stjernene å seile etter. Kunnskapen gikk fra den ene til den andre om retninger og avstander i tid.
Når skipene la til land om kvelden, ble teltene som regel reist i for- og akterstevnen. Men det var også mulig å sette opp telt på land. Om bord fantes ingen ildsteder og mannskapet måtte i land for å koke mat. På farmannsskip holdt mannskapet seg selv med kost. Drikkevarene, som de hadde sammen, sto i kar ved masten. Det var vann, sur melk og delvis øl.
På enkelte skip fantes en slags kahytter. Vanligvis lå mannskapet på tiljene eller under skipsbåten, gjerne i store skinnfeller eller soveposer, hvor det gjerne var rom for to. Det må i det hele tatt ha vært et hardt liv om bord; kald mat og ingen varme rom å søke ly i mot kulde og uvær. Den alminnelige kost om bord var melprodukter, smør og tørket kveite.