Fra medseiler til leiefolk
Utviklingen medførte at det ble stadig flere leiefolk om bord, og en rettarbot fra Island 1314 tyder på at de menige sjøfolk på den tid i hovedsak var forhyrt. Farmannsbolken som er innført som en egen del i Magnus Lagabøters Bylov inneholder flere bestemmelser om forholdet mellom skipper og de øvrig om bord. Det var bot for dem som ikke møtte fram ved avreise dersom de ikke hadde lovlig forfall. Det var også bot for å komme for sent til sin tur til å øse skipet eller etter at skipet var ”tjeldet” (det vil si når telt var reist). Håsetene, altså alle utenom skipperen, skulle på skift holde utsikt for båer og skjær, arbeide med seilene og fortøye og holde vakt ved land.
Skipperen bestemte over båten, men de andre om bord hadde krav på å bli satt i land og hentet igjen en gang for dagen. De som skulle lage mat fikk komme i land tre ganger daglig: en gang for å hente vann og to ganger for å koke mat. Det var også bestemmelser om ventetid dersom noen dro i land under ferden. For de som dro i land uten tillatelse fra skipperen og de øvrige om bord skulle man vente to tidevann. Dersom han ikke kom tilbake innen den tid, kunne de uten straff reise videre. Når noen var borte fra skipet og man hadde god bør, skulle tre mann gå i land; den ene skulle stille seg ved enden av langangen, den andre så langt fra ham på land, og den tredje så langt fra den andre igjen, at enhver kunne høre den andres rop. De skulle rope tre ganger og deretter dra tilbake til skipet. Dersom vedkommende ikke kom da, kunne de andre straffritt dra, dersom de var i et kristent land. I hedenske land måtte de vente opp til tre tidevann på vedkommende dersom det ikke medførte egen fare.
I rettslig henseende dannet alle farmennene om bord en egen rettskrets. De avgjorde alle saker seg imellom på et regulært ting. Når man var i land ble tinget holdt på landsiden av landgangen, mens det underveis ble avholdt ved masten.
Skipperen sto i spissen for dette rettssamfunnet, nærmest som en konge, mens de fire ”reidumenn” hadde plikter, makt og myndighet som byfogden i byene. Det behandlet saker om slåsskamper, påseiling, skader påført av løsnet fortøyning m.m. Enhver håsete var ellers pliktig til å være med skipet til det var trukket opp på land. Til landsettingen trengtes imidlertid ekstra mannskap. Skipperen måtte da sende ut budstikke for å samle folk. Det var bøter for å la være å møte opp til slikt arbeid.