Defensjonsskip

Defensjonsskipene ”Gyldenløwes Waaben” og ”St. Franciscus” i kamp med den algirske korsaren ”Løven” utenfor Cap Espichel 3. mai 1672. Etter kobberstikk av Jacob Maschius, Foto: BSJ.
Defensjonsskipene ”Gyldenløwes Waaben” og ”St. Franciscus” i kamp med den algirske korsaren ”Løven” utenfor Cap Espichel 3. mai 1672. Etter kobberstikk av Jacob Maschius, Foto: BSJ.

Behovet for å forsvare seg til sjøs, enten det var krig eller fred, førte som vi har sett til bygging av forsvarsverker om bord. Kombinasjon av krigs- og handelsfartøyer kjenner vi tilbake til vikingtid. Fra 1600-tallet tok myndighetene konsekvensen av dette og ga lettelser i tollen og andre privilegier til dem som anskaffet store, armerte handelsfartøyer. Forutsetningen var at skipene skulle stilles til statens disposisjon ved krig. Ordningen spilte til tider en viktig sjømilitær rolle og fikk i perioder stor betydning for norsk skipsfart.

Den første defensjonsskipsordningen fra 1630, førte imidlertid ikke til noen umiddelbar økning i tilførselen av defensjonsskip til den norske flåten. I 1645 var antallet 12 skip; ett i Bergen, resten hjemmehørende langs Christianiafjorden. Om bord i de 12 skipene skal det ha vært bortimot 600 sjøfolk, i tillegg til soldater. Det faktum at mange av båtsmennene i flåten i disse krigsårene ikke hadde bakgrunn som sjøfolk, tyder på at det var vanskelig å rekruttere kvalifisert mannskap til flåten.

Defensjonsskipsordningen hadde sin glanstid i 1680-årene. I tillegg til at flåten økte i antall ble skipene også jevnt over større. Ordningen ble opphevet i 1704, men handelsskip beregnet for fart på Sør-Europa ble fortsatt armert, i første rekke for å forsvare seg mot sjørøvere. Det finnes flere eksempler på norske sjøfolk i kamp mot nordafrikanske sjørøvere under store deler av 1700-tallet.

<= Forrige side Neste side =>