1939 - 1945 Sjøfolk i krig

Der fantes tilbud for norske sjøfolk i de viktigste allierte havnene under andre verdenskrig. Her fra en hyggestund i baren i den norske sjømannsklubben i Glasgow. Foto: BSJ.
Der fantes tilbud for norske sjøfolk i de viktigste allierte havnene under andre verdenskrig. Her fra en hyggestund i baren i den norske sjømannsklubben i Glasgow. Foto: BSJ.
”Siranger” senkes under annen verdenskrig. Foto: BSJ.
”Siranger” senkes under annen verdenskrig. Foto: BSJ.
Norske handelsskip i konvoi over Atlanteren 1943. Foto: NMM.
Norske handelsskip i konvoi over Atlanteren 1943. Foto: NMM.

Til tross for norsk nøytralitet under første verdenskrig fikk norske sjøfolk i europeisk fart krigen nært inn på livet. Mange norske skip gikk tapt og vel 2 000 sjøfolk mistet livet. Under de mange krigshandlingene som oppsto i mellomkrigstiden ble også norske sjøfolk rammet. Det gjaldt flere kriger i Østen samt Den spanske borgerkrig. Da det igjen brøt ut en større krig i Europa 1. september 1939 kom norske sjøfolk igjen i skuddlinjen, også i de vel sju månedene Norge var nøytralt.

Da Norge ble invadert 9. april 1940 var allerede bortimot 60 norske skip blitt senket som følge av krigshandlinger, med tap av nærmere 400 mennesker, de fleste sjøfolk. Med Norges deltakelse på alliert side ble de fleste norske skip fritt vilt for aksemaktenes angrep. I tillegg kom den belastning sjøfolkene i uteflåten fikk ved å bli avskåret fra Norge og familien hjemme. Skipene innenfor tyskkontrollert område, den såkalte hjemmeflåten, ble utsatt for angrep fra britiske og senere russiske stridskrefter. Mange av skipene kom til å gå i tysk tjeneste og mange av hjemmeseilerne ble tvunget til å seile. Under krigen bidro de likevel til den helt nødvendige forsyningstjenesten langs Norges langstrakte kyst. Det finnes flere eksempler på sjøfolk i tyskkontrollert utenriksfart som benyttet anledningen til å rømme, både i havn og ved å hoppe over bord i fart langs svenskekysten.De fleste forsvant imidlertid i land i Norge og mot slutten av krigen ble mannskapssituasjonen i hjemmeflåten så prekær at tyskerne fant å måtte overta og bemanne skip selv.

Det var anslagsvis 25 000 sjøfolk om bord på skip i uteflåten i april 1940. I tillegg kom flere tusen mann på britiske, amerikanske og panamaregistrerte skip. Tallet på utlendinger på norske skip var på dette tidspunkt forsvinnende lite.

En del sjøfolk etablerte familier og kontakter på alliert område, men for de fleste norske sjøfolkene ute ble skipet det eneste hjemmet i krigsårene. I utgangspunktet var sjømannskirkene de eneste sosiale institusjoner de kunne ty til i land. Skulle de norske sjøfolkene kunne klare sine oppgaver gjennom en lang krig, måtte det sørges for at de fikk den støtte og hjelp de trengte. Norske myndigheter måtte sørge for at sjøfolkenes familier i Norge fikk mulighet til å brødfø seg. Det ble også bygget opp et sosialt apparat som kunne dekke sjøfolkenes behov for pleie og adspredelse i land, og forsøke å begrense de mange mindre heldige fristelsene i havnene.

Blant organisasjonene med størst betydning for sjøfolkene var fagorganisasjonene, Sjømannsmisjonen og etter hvert Velferdstjenesten. Både Sjømannsforbundet, Styrmannsforeningen, Skipsførerforbundet og Maskinistforbundet fikk etablert seg på alliert område. Den faglige virksomheten og interessen blant sjøfolkene økte utover i krigen. Mange sjøfolk var opptatt av hyrespørsmål og krigsrisikotillegg, og hva som skulle skje etter krigen.

De fleste sjøfolkene ønsket å fortsette å seile også etter krigsutbruddet i september 1939. De krevde imidlertid kompensasjon for innsatsen. I løpet av de første syv månedene av krigen, før den tyske invasjonen 9. april 1940, ble avtalene med underordnede sjøfolk stadig forbedret. Etter henstilling fra britene ble hyrevilkårene for norske sjøfolk modifisert fra juni 1940. Det innebar i første rekke en reduksjon av krigsrisikotilleggene. Britene gikk imidlertid med på å kompensere dette ved å betale en del av forskjellen mellom gammel og ny sats inn på en egen konto. For å hindre at avtalen skapte uro blant andre allierte sjøfolk, ble avtalen holdt hemmelig. Kontoen la grunnlaget for det som innen Nortraship ble kalt Sjømannsfondet, og av sjøfolk benevnt Nortraships hemmelige fond.

Reduserte hyretillegg, den allierte tilbaketrekningen fra Norge, økt fare og mangelfull bevæpning, førte til sterk misnøye blant sjøfolkene. Resultatet ble blant annet streikeaksjoner i amerikanske havner i august 1940. En kombinasjon av løfter og trusler løste de akutte problemene, både når det gjaldt betalingen og bevæpningen.

Hverdagen for sjøfolkene ble konvoifarten med nye rutiner og sikringstiltak. Nytt redningsutstyr ble introdusert med heldekkende, vanntette drakter. Krigen førte til økt bemanning og endret sammensetning av besetningene. Behovet for telegrafister økte som følge av et kontinuerlig behov for radiolytting, mens skytterne var en ny gruppe. Begge gruppene fikk fra starten et sterkt innslag av utlendinger, til tross for tilbud til norske sjøfolk om utdanning og opplæring for slike oppgaver. Gruppen av norske skyttere økte riktignok utover i krigen. Antallet seilende nordmenn i Nortraships flåte sank fra ca 25 000 i april 1940 til ca 14 000 ved utgangen av krigen. I samme periode steg antallet utlendinger i flåten.

I krigens første fase var det området rundt De britiske øyer som var mest utsatt. Etter at tyskerne fikk kontroll over den franske atlanterhavskysten, ble også Atlanteren et stadig farligere fartsområde for norske skip og sjøfolk. Norske skip seilte på alle verdenshav, men fikk de største tapene i Atlanterhavet. Totalt gikk over 400 norske skip tapt ute med tap av nærmere 3 200 sjøfolk. I tillegg kom tapet av nærmere 700 sjøfolk i hjemmeflåten.

 

<= Forrige side Neste side =>