Leveforhold og arbeidsoppgaver

Fregatten ”Lossen” forliste utenfor Hvaler i 1717. Dette fotografiet viser noen av gjenstandene som ble funnet i 1968. Foto: Pål Abrahamsen, NMM. Se full billedtekst nederst.
Fregatten ”Lossen” forliste utenfor Hvaler i 1717. Dette fotografiet viser noen av gjenstandene som ble funnet i 1968. Foto: Pål Abrahamsen, NMM. Se full billedtekst nederst.

Skipshygienikere som vurderte gamle treskuter, anså dem som uegnet som menneskebolig. De inneholdt store mengder helsefarlige stoffer, og boligrommene var fuktige og vanligvis uten oppvarming. Bunnvannet inneholdt proviantrester, mudder fra ankertauene og ekskrementer fra mennesker og skadedyr. I tillegg virket gjærings- og forråtnelsesbakterier inn på de organiske stoffene i treverket. Skipene provianterte med varer som kunne tåle lang lagring; saltet flesk og storfekjøtt, smør, byggryn og erter. I tillegg kom bergefisk, en enkel form for saltet og tørket fisk. Sykelighet og dødelighet blant sjøfolkene på seilskip i handelsflåten var uforholdsmessig stor. Det skyldtes at sjøfolkene i handelsflåten var svært utsatt for smittsomme sykdommer, store temperatursvingninger, kulde og fuktighet, voldsomme anstrengelser på kort varsel og endelig trangboddhet og en særegen kost. Akutt sykdom under seilasen, med lang tid før hjelp kunne oppsøkes, kunne fort bli fatal.

En rapport fra et defensjonsskip fra krigsårene 1644-1645 tyder på at mannskapene hadde det vanskelig når de deltok i krig. Det gjelder ”St. Catarina” av Skien som var beregnet for en besetning på 80, men som ofte bare hadde 50-60 mann på grunn av sykdom og mange dødsfall. I et tilfelle døde 24 mann mens skipet lå i Marstrand. Det ble i rapporten hevdet at de mange dødsfallene skyldtes dårlige proviantforsyninger. Besetningen fikk lite grønnsaker, og mange fikk skjørbuk.

Frem til midten av 1800-tallet bestod den norske flåten i stor grad av gamle, sakteseilende skip. Det meste arbeidet med vedlikehold falt på mannskapet. Sjøfolkene skrapet og skrubbet, spylte og pusset, lappet seil og drev dekket når vær og vind gjorde det mulig. Det var bare i uvær det var fritid om bord. Alle skipene hadde lekkasjer og det måtte pumpes både dag og natt: ”Skuta rant”, var et vanlig omkved. Pumpene var primitive, såkalte svingelpumper, hvor to mann pumpet om gangen. Men allerede før midten av 1800-tallet kunne det monteres en stor provisorisk vektstang som gjorde at flere kunne delta. Etter midten av århundret kom hjul- og vindmøllepumper. Pumping hørte til det tyngste arbeidet om bord. Ankeret ble hevet med spakespill. Patentspillet ble først innført midt i 1850-årene. Med de større klipperskipene fulgte flere master, og en epokegjørende endring av riggen, med oppdeling av mers- og til dels bramseilene i to. Det forenklet manøvreringsevnen og ga en betydelig besparelse i mannskap. Det var leseilene og de store, enkle råseilene som var til størst bry for sjøfolkene.

Fra Amerika kom det fra rundt 1850 en forbedring i form av ruff på dekk. Før det hadde sjøfolkene køyplass under dekk i lugarer som var mørke og fylt med innestengt luft. Køyene var smale – 18 tommer brede – og man lå på halmsekker og tullet seg inn i vattepper. Matrosene forsøkte å få køyplass tett til skipskisten sin. Livet om bord bar i 1840-årene preg av gammeldags tukt og strenghet. Folkene om bord og føreren fulgte som regel skuten i årevis. De eneste som pleide skifte var yngstemennene og styrmannen. Man skjelnet mellom skippere som var kommet gjennom klysset og de som var kommet gjennom kahyttsvinduet. De siste var formuende folks sønner, som hadde hatt en for lett læretid. De som hadde tatt den vanskelige veien, sørget for at den oppvoksende slekt gikk samme vei. Ungdommen skulle ytterst på nokken og øverst i masten og skulle lære seg å tåle kulde.

Skipperne kunne ellers deles inn etter klesdrakt. Man kunne skjelne mellom Danmarks-skippere og skippere som seilte på England og Frankrike. Middelhavsfarere og de som seilte på fjernere farvann var de mest ”sveisne”. Skipperne bar gjerne floss eller høy hatt. Loddet var navigatørens viktigste verktøy. Før 1850 var sekstanter og kronometre mer sjeldne om bord. Men med ny lov om navigasjonseksamen fra 1840, bedret forholdene seg. Undervisningen var fortsatt en privat sak. Men i 1845 ble det opprettet en sjømannsskole i Christiania. Samme år ble det innkjøpt et skoleskip fra Danmark til Larvik – Brigg ”Pizarro”. Det fungerte i hvert fall ved én anledning som skoleskip i handelsfart, men fikk ingen lang levetid som skoleskip.

Den eldre lovgivningen inneholdtikke bestemmelser om oppholdsrom, kosthold, arbeidstid, hyre,hygiene, mønstring, bemanning og lignende. Sjøfolk var nærmest rettsløse overfor skipperen. Det fantes riktignok noen tilløp til beskyttelse av sjøfolkene i Christian Vs lov av 1687, men bestemmelsene var veldig vage. Det het blant annet at ”folk skulle holde god fred og enighet inden skibsborde”. Men det var strenge regler mot klaging på kosten. Ved forordning 1756 ble det en viss bedring, idet skipperen ble pålagt å gi folkene forsvarlig mat og på visse tider fersk mat der det var mulig.

Matrosene utgjorde tre fjerdedeler av sjømannsstanden. Fra matrosene ble den overordnede sjømannsstand rekruttert. Noen forble matroser livet ut, eller avanserte til båtsmenn, seilmakere eller tømmermenn, mens andre avanserte til styrmanns- og skipsførerstillinger. Den normale alder å gå til sjøs var 14 år, men det hendte at drengen ikke var mer enn 13 eller 12, ja til og med 11 år. Fra kahyttsgutt og kokk avanserte man til jungmann, lettmatros og matros. Den beste blant matrosene ble båtsmann. Han skulle kunne alt vanskelig skipsarbeid. Under vending var hans plass på bakken for å passe forskjøtene, fokkebolinen og hals. Fullbefarne matroser måtte gjøre alt skipsarbeid på rigg og skrog, mens det mest underordnede og grovere arbeid, som messingpuss, feie dekk m.m., ble overlatt til lettmatrosene og jungmennene. Når det skulle hales i et tau stilte båtsmannen seg først, mens de øvrige fulgte bak ham etter rang.

To faktorer var bestemmende for trivselen om bord: skipperen og kosten. Populære skippere kunne ha de samme sjøfolkene stående i 10-15 år, og de fulgte i blant med skipperen når han skiftet skip. Når folkene mønstret av om høsten tinget de seg gjerne plass til ny tur på våren.

 

Full billedtekst:

Fregatten ”Lossen” forliste utenfor Hvaler i 1717. Da Norsk Sjøfartsmuseum gjorde undersøkelser på vraket i 1968 fant man en rekke gjenstander som gir et innblikk i livet om bord. Dette fotografiet viser noen av gjenstandene, blant annet knapper, et skriveskrin og skrivesaker, sko- og beltespenner, samt spill og terninger. Foto: Pål Abrahamsen, NMM.

<= Forrige side Neste side =>