Økt handel, større skip
Midt på 1200-tallet klaget kong Håkon Håkonsson over ”at alle vil nu fare i kjøpfærder, men ingen arbeider for bønderne”. Det ble satt formueskrav for hvem som kunne reise. Etter hvert som handelen mer og mer samlet seg i byene ble formueskravet for å drive handel økt. Slike begrensninger bidro til å samle handel og skipsfart i byene.
Samtidig med at handelen og skipsfarten vokste og ble bedre organisert, utviklet også skipsbyggingskunsten seg og nye tiltak og oppfinnelser lettet skipsfarten. Havneforholdene langs kysten ble bedre utover på 1200-tallet. Loser ble alminnelige. I Bergen hadde losene i løpet av århundret fått sitt eget laug. Nå kom også kompasset i bruk.
Den voksende skipsfarten førte også til at det ble inngått handelsavtaler med fremmede stater. I første del av 1200-tallet hadde norsk skipsfart sin største blomstringstid så langt, med blant annet en omfattende fart på England. Lynn skal ha vært den engelske byen som hadde hyppigst besøk av nordmenn rundt midten av århundret. Det berettes i den forbindelse om at ordensmakten ofte måtte bilegge stridigheter mellom nordmenn og byens egne borgere. Slagsmål og sjørøveri, ja til og med drap på utenlandske sjøfolk hørte på denne tid til dagens orden, og var blant de farer sjøfolkene måtte se opp for. Slike farer kjentes også fra andre engelske byer. Også fra norske byer finnes eksempler på sjørøveri og vold mot sjøfolk.
Hånd i hånd med handelen utviklet også skipsfarten seg, og rederivirksomheten ble etter hvert utskilt som en egen forretning. Kjøpmennene konsentrerte seg mer om handel, men skjøt gjerne penger inn i skipene. De brukte såkalte superkargoer som fulgte lasten. Kjøpmennene hadde ofte kontakt med kjøpmenn i andre land.
Norsk utenrikshandel kan føres tilbake til forhistorisk tid. Fra vikingtiden kjenner vi omfattende eksport av kvernstein og brynestein. Det hevdes imidlertid at det først var med den kommersielle tørrfiskproduksjonen omkring 1100 at Norge fikk en eksportvare med et større europeisk marked. Ved midten av 1200-tallet ble kornproduksjonen langs sørkysten av Østersjøen trukket inn i denne kommersialiseringsprosessen, og en del av overskuddet fant veien til Norge.
Vikingtidens åpne og forholdsvis lavbordede skip med bare ett seil passet ikke for den økte handel og omsetning. Behovet var ikke lenger raske skip, men drektige, sterkbygde skip som kunne romme store ladninger. Skipene begynte å føre flere seil, og fikk flere master. Skip i langfart begynte også å bli forsynt med forsvarsinnretninger i form av kasteller: merskurv, for- og akterkastell. Lasten var vanligvis surret midtskips. Kahytter fantes ikke. Akterkastellet var en videre utvikling av den gamle løftingen hvor styresmannen satt for å være beskyttet mot bølgene og for å få bedre utsyn.
Tyskerne skal visstnok allerede tidlig på 1300-tallet ha erobret det meste av handelen mellom Norge og utlandet. Både andre utlendinger og nordmenn ble utkonkurrert i handelssjøfarten.