Velferd og rettigheter

Etterkrigstiden betydde velstandsvekst og økt sosial sikkerhet for den norske befolkningen. Dette gjaldt også til sjøs, selv om man kan diskutere hvorvidt sjøfolkene fikk like stor del av kaka som den øvrige befolkningen eller ikke. De første årene etter verdenskrigen ble mange forhold rundt skipsfarten forandret, og lovene som regulerte skipene som arbeidsplass ble endret. Sjøfolkene fikk flere goder: arbeidsledighetstrygd, ferie og pensjon. Fra 1950-årene fikk sjøfolk 8-timers arbeidsdag. Lugarforholdene ble ytterligere forbedret, og det ble påstått at kostholdet var så godt at det medførte fare for overvekt og livsstilssykdommer.

Introduksjonen av nye rettigheter var imidlertid ikke konfliktfri. Særlig var organiseringen av forhyringen betent. Tidligere hadde det vært slik at rederiene sto fritt til å hyre hvem de ville. Under verdenskrigen hadde det såkalte tørnsystemet blitt innført, der sjøfolkene ble hyret etter tur, ”tørn”. I krigstiden var dette en rasjonell måte å organisere mannskapsmønstringen på. Sjømannsorganisasjonene ville videreføre systemet etter krigen, men møtte sterk motbør fra rederne. De ønsket selv å bestemme hvem som skulle mønstres på deres skip. Skibsfartens Arbeidsgiverforening samlet en mengde historier om fyll og skoft på flåten for å underbygge sine påstander om at rederne selv måtte kunne sile hvem de ville forhyre og ikke. Historiene ble sendt til pressen. Denne svertekampanjen av sjøfolkene inngikk i en maktkamp om hvor fri sjøfartsnæringen skulle være, og hvor sterk styring stat og fagforeninger skulle ha.

I etterkrigstidens sosialdemokrati trakk imidlertid rederne det korteste strået i denne saken. Tørnsystemet fortsatte, dog i et moderert variant der rederne kunne avvise det tildelte mannskapet tre ganger. All forhyring skulle skje gjennom offentlige sjømannskontorer.

Også på andre felt tok en sterkere stat kontroll og ansvar. Før krigen hadde sjøfolks velferd blitt ivaretatt av private og frivillige foreninger, først og fremst Sjømannsmisjonen og sjømannshjemmene. Men mange av velferdstiltakene som ble iverksatt for sjøfolkene under krigen ble videreført etterpå. Nå var velferdstilbudene i offentlig regi.

Statens velferdsråd for handelsflåten ble opprettet i 1947. Velferden drev sjømannshoteller i de store havnebyene, distribuerte film og litteratur på flåten, og sørget til og med for at havnebyene i utlandet fikk besøk av Riksteateret. Det viktigste tiltaket var nok likevel idretten. Det ble lagt til rette for idrett om bord, og velferdskontorene rundt om i verden sørget for å avholde turneringer på idrettsarenaer i land. I 1962 hadde Velferden 41 velferdsstasjoner, og drev flere idrettsanlegg for sjøfolk rundt om i verden.

Velferden ble finansiert ved hjelp av skatteinntektene fra utenlandske sjøfolk, med statsbidrag og med bidrag fra rederier og sjøfolk selv. Det siste ble trukket av hyra og skapte noe misnøye. For hvorfor skulle sjøfolkene måtte betale for sin velferd selv, det var tross alt goder som folk på landjorda hadde tilgang til? Det kunne oppfattes som en ekstra skatt for sjøfolk.

Men til tross for at sjøfolkene og rederne var med på spleiselaget for å drive velferden, hadde tilbudene et klart offentlig preg. Dette representerte et brudd fra perioden tidligere, da sjøfolks velferd ikke ble ansett som et offentlig ansvar. Nå fikk sjøfolkene flere rettigheter og mye bedre sosiale goder.

 

<= Forrige side Neste side =>