Førstereis
Unge som vokste opp på 1950- og 60-tallet hadde begrensede utdanningsmuligheter sammenliknet med dagens oppvoksende generasjon. For mange var arbeid i industri, jordbruk, skogbruk eller fiske de eneste reelle valgene. Samtidig var Norge en stor sjøfartsnasjon, slik at å reise til sjøs for mange var et forlokkende alternativ. I 1950 var det over 36 000 norske sjøfolk. Av disse var over 9000 i aldersgruppen 15-19 år. En stor andel av disse var førstereisgutter.
Den typiske førstereisgutten var femten år og fikk hyre som messe- eller byssegutt. Arbeidet bestod i hovedsak av å dekke på og servere i de ulike messene, i tillegg til oppvask etter måltidene. Andre arbeidsoppgaver kunne være potetskrelling, samt å hjelpe stuerten i klargjøringen av måltidene. Hvalfangstmuseet i Sandefjord startet i 2009 en innsamling basert på sjøfolks opplevelser som førstereis, og museet er i dag i besittelse av et rikt materiale. Mange forteller om lange arbeidsdager som gjerne begynte kl.06.00 og ikke var over før oppvasken etter kveldsmaten var unnagjort .
Den første tiden om bord representerte for mange en brå overgang fra barndom til voksenliv. Nå ble man satt i arbeid fra førstestund, et arbeid som nok kunne oppleves som slitsomt og monotont. Ble ikke jobben gjort skikkelig kunne den indre justisen sørge for at førstereisguttene ble satt kraftig på plass. Her var det bare å stå på og gjøre en ordentlig jobb! Graden av omsorg overfor de som var førstereis kunne naturligvis variere fra skip til skip. Noen opplevde å bli passet på av de eldre blant mannskapet, mens andre i større grad ble overlatt til seg selv. For dem som tilhørte den siste kategorien, kunne nok den første tiden til sjøs ofte fremstå som en tøff periode der det gjaldt å lære seg arbeidet og finne sin plass i hierarkiet.
Førstereisgutter i koffardi kunne være hjemmefra i opptil 18 måneder, mens de som for eksempel dro på hvalfangst ofte kom hjem etter syv-åtte måneder. Hjemlengselen gjorde seg gjeldende for de fleste i løpet av den første tiden ute. Særlig kunne julen være en periode med vemod og savn. Flere av informantene i Hvalfangstmuseets førstereisprosjekt forteller at de på julekvelden trakk seg tilbake til lugaren og i ensomhet åpnet gavene og leste telegrammene hjemmefra.
Mange guttedrømmer gikk i oppfyllelse vel tilbake i Norge. Utbetaling av hyren ved gjenkomst muliggjorde kjøp som noen måneder i forveien ville vært utenkelig. For enkelte var ny motorsykkel en fin belønning for måneder med slit og savn. Andre hadde sendt månedlige trekk hjem. På den måten kunne førstereisguttene yte et viktig bidrag til familiene hjemme.
Eivind Thorsen