Etterkrigstida
For de som gikk ut i arbeidslivet i 1950- og 1960-årene var handelsflåten en nærliggende arbeidsplass. Det er påfallende hvor mange av mennene som gikk ut i arbeidslivet i perioden som valgte sjøen, for en lengre eller kortere tid. Mange var ute bare én tur, eller i noen få år. I 1959 var en tredjedel av norske sjøfolk under 20 år, en tredjedel i 20-årene og en tredjedel over 30 år. Det vitner om at mange fant seg arbeid andre steder etter relativ kort tid til sjøs. Det er flere grunner til dette mønsteret. Det var selvsagt vanskelig å kombinere livet til sjøs med familieliv. Mange valgte landjorda da tiden var inne for å gifte seg og få barn. En annen grunn var nok at sjølivet fristet unge mennesker. Mange så for seg muligheter til å se seg om i verden, reise og oppleve andre ting enn det man kunne hjemme – for en periode.
Livet i etterkrigstidens Norge var nøkternt. Det var lite penger og lite utvalg av varer i butikkene. Samtidig viste amerikanske filmer og bøker fram en ungdomskultur og forbrukskultur som mange ønsket seg. Gerd Korbøl dro til sjøs som telegrafist i 1959. Hun beskriver sine drømmer om livet til sjøs slik:
Rik ville jeg også bli! Ør over tanken på kommende gleder snublet jeg ned trappa fra hyrekontoret. I hånda holdt jeg en flybillett og kontrakten som bekreftet at nå ventet det store eventyret. […] Den kalde vinteren blåste raskt bekymringene ut av hodet mitt. Om tre dager ville jeg være i det forjettede land Amerika! Var jeg heldig, ville jeg kanskje få et glimt av Doris Day, Ester Williams eller noen andre av mine filmstjernefavoritter. Etter at jeg hadde utforsket New York, ville turen gå til det eksotiske Karibia, til hvite palmestrender der muskuløse, brune menn spilte eggende rytmer på halve oljetønner.
Nå erfarte Korbøl ganske hurtig at livet til sjøs ikke var like spennende og idyllisk som dette. Tvert om bydde den unge kvinnens møte med et mannssamfunn på utfordringer. Men utferdstrangen og drømmen om andre land, særlig Amerika, var hun ikke alene om å ha. Dette var motivasjonen for mange som dro til sjøs.
Og mange fikk rike opplevelser ute. Dette var den eneste måten å komme til fremmede land og byer. Man fikk kjøpt varer som ikke fantes hjemme: eksotiske gaver fra Østen og jeans og rockeplater fra Vesten. Musikkjournalisten Yngve Holm har fortalt om hvordan mannskapet i Den norske Amerikalinje benyttet oppholdene i New York til å kjøpe plater og gå på konserter:
Jeg tør påstå at Amerikabåtene har spilt en viktig rolle i utviklingen av norsk jazz, pop og underholdningsmusikk etter 2. verdenskrig. Utallige musikere, sangartister, orkesterledere og platediggere har i årenes løp tigget seg til en jobb om bord for å komme til smeltedigelen ”the big apple”.
Sjøfolkene fikk oppleve andre kulturuttrykk, skikker og steder. Det ble arrangert sightseeing til turistattraksjoner. Men for andre innebar oppholdet i havn lite mer enn en tur opp til ”første sjappa” – havnens nærmeste sjømannsbar. Disse stedene kunne se rufsete ut og prostitusjon og overskjenking hørte hverdagen til. Men for sjøfolkene var dette bare én side av sannheten. Stedene betydde også et avbrekk fra arbeidet om bord, i kjente omgivelser, der også de andre gjestene var sjøfolk. Sjappene kunne gi tilknytning og vennskap når man besøkte samme sted gang etter gang.
Også opplevelsene om bord kunne gjøre inntrykk på sjøfolkene. Uansett yrke kan det første møtet med arbeidslivet være vanskelig eller annerledes enn man hadde tenkt. Hvis arbeidsplassen er et skip, må man ikke bare arbeide der, men også tilbringe hele døgnet om bord.
Stemningen på skipet var viktig, og kunne variere enormt. Det avgjorde hva slags møte de ferske sjøfolkene fikk med arbeidslivet. En del sjøfolk hadde psykiske senskader etter opplevelser under annen verdenskrig. For de andre om bord kunne det være uvant og skremmende å forholde seg til.
Den norske flåten hadde også et stort innslag av utenlandsk mannskap. I 1960 var omtrent 10 000 av de 54 000 sjøfolkene på norske skip utlendinger. Sjøfolkene måtte forholde seg til kolleger med annen bakgrunn lenge før slike kulturforskjeller gjorde seg gjeldende i Norge. Arbeidslivet til sjøs skilte seg fra landjordas på mange måter. De som gikk om bord i 1950-årene, gjorde det med kontrakter på 18 måneder. Minstealderen var 15 år for gutter, 20 for jenter. Grensen var satt høyere for jentene for å beskytte dem mot et mannsdominert arbeidsmiljø som kunne være uheldig for dem. Det kunne nok være en røff stemning. Som sagt var de aller fleste om bord menn, og de var unge. Skipssamfunnet er lite og man levde tett. I et slikt miljø kunne gruppepress og mobbing finne grobunn.
Mange sjøfolk forteller likevel at det er de positive og hyggelige minnene som er sterkest. Skipet var karakterisert av tydelige strukturer, omsorg, læring og opplevelser. Man hadde en kameratslig tone, der spøk og latter var nærliggende. Og da var det til å leve med at man som førstereis av og til kunne bli utsatt for spøk som ikke bare var godlynt.
De fleste hadde stolthet til arbeidet, og ønsket å opprettholde stylen om bord. Style handlet først og fremst om å holdet skipet skikkelig og i god stand. Det krevde et utrettelig vedlikeholdsarbeid mot rust og med malingskosten. Særlig på linjeskipene var dette viktig, og mye stolthet og identiet knyttet seg til de velholdte, norske skipene. Den tidligere sjømannen Olav Harald Langås har beskrevet vedlikeholdsarbeidet, som nok kunne være monotont, men også viktig:
Jo mer en svetter, jo mer ryggen verker og jo skitnere kroppen blir. En kjører rustmaskina med en fandenivoldsk glede, maling og rust spruter, det blanke stålet skinner fram i dagen. Da er det kanskje en stopper maskina og gnus med håndflate – med fingertuppene, over ru og varm stålplate som vibrerer fra stempelslagene langt der nedfra – det er et kjærtegn, platen er god å ta på. Og en fylles av en intens glede og tilfredshet.
Det kan være lett å romantisere etterkrigstida til sjøs. Mye av romantiseringen til dem som var til sjøs kan forklares med at handelsflåten har endret seg grunnleggende i ettertid. Vi skal også huske at sjøfolkene generelt var unge, i en fase av livet det er vanlig å se tilbake på med nostalgi. Men vi kommer nok likevel ikke unna at handelsflåten var en god og opplevelsesrik arbeidsplass for mange av de titusener av unge gutter som gikk til sjøs i etterkrigstiden.
Billedtekst:
Yrkene til sjøs har vært svært mannsdominert. Handelsflåten har imidlertid også vært en arbeidsplass for kvinner. Først og fremst har kvinner arbeidet med matservering og renhold om bord. I etterkrigstiden kom det også kvinnelige telegrafister. I 1970-årene kom de første kvinnene blant dekks- og maskinmannskapet. Foto: NMM.