Rettigheter
Paradoksalt nok ble arbeidskårene til sjøs likevel bedre gjennom tiden med krig og arbeidsledighet. Hyra steg og sjøfolk fikk flere rettigheter som arbeidstakere. Under første verdenskrig hadde behovet for sjøfolk vært stort og risikoen høy. I denne situasjonen kunne sjøfolkene komme med krav og hyrene steg med omtrent 200 % i løpet av krigsårene. Prisstigingen på 140 % spiste opp en del av økningen, men sjøfolkene kom likevel ut av krigen med betydelig høyere inntekter enn tidligere.
Videre hadde krigen hevet sjøfolks status i det norske samfunnet. Yrkesgruppens offer under krigen for å sikre forsyninger og inntekter til Norge ble anerkjent. I mange øyne hadde de norske rederne beriket seg på bekostning av sjøfolkene, og konfliktnivået mellom reder og sjøfolk steg. Den politiske viljen til å lovregulere skipsfarten for å dempe disse konfliktene økte, samtidig som sjøfolks argumenter oftere ble hørt.
I denne situasjonen ble arbeidslivet til sjøs i større grad enn tidligere regulert av det offentlige. Lover og forskrifter sa hvordan arbeidslivet skulle ordnes, hvor lenge man skulle arbeide, hva som krevde overtidsbetaling. I 1916 kom det nye lugarforskrifter. De skulle bare gjelde på nybygde skip, men der betydde de en stor forbedring av sjøfolks innkvartering på skipene. I 1919 kom lover om arbeidstid og bemanningsskala.
Billedtekst nederste bilde:
Forsiden av Sjømennenes jul fra 1933. Bladet ble solgt til inntekt for Norsk Sjømannsforbunds Tuberkulosefond. I mellomkrigstiden var tuberkulosen en folkesykdom og i tillegg til smerte og helsetap betydde sykdommen at man ikke kunne arbeide som sjømann. Sjømannsforbundets Tuberkulosefond ble stiftet i 1927 og ytte hjelp sanatorieopphold og støtte til syke sjøfolks familier.