Modernisering og krise
Tiden mellom de to verdenskrigene var fylt av motsetninger. Europa var preget av krigens grusomheter og av å ha mistet millioner av unge menn på slagmarken. Den russiske revolusjon i 1917 forsterket de politiske motsetningene i Europa. Det var en tid preget av politisk radikalisering og konflikter. Verdensøkonomien gikk gjennom flere kriser. Periodene med ustabil og dårlig økonomi førte til misnøye og økende klassemotsetninger. Både kommunismen og fascismen var på frammarsj i Europa.
De ideologiske strømningene nådde også Norge. For folk flest var det nok likevel den økonomiske utviklingen som satte rammene for hverdagen. De økonomske krisene førte til perioder med høy arbeidsledighet og vanskeligheter. Fattigdommen kunne rykke nære. Til tross for økende sosial bevissthet og ønske om økte offentlig velferd, satte den vanskelige økonomien grenser for hvilken hjelp stat og kommune kunne tilby befolkningen.
For skipsfarten var mellomkrigstiden preget av to forhold. For det første skapte periodene med lavkonjunktur lav etterspørsel etter skipstransport. Særlig etter 1920, da oppgangstidene ble avløst av krise, og etter krakket i 1929 var det harde tider for internasjonal skipsfart. For det andre endret den norske flåten sammensetning og karakter i disse årene. Til tross for de dårlige tidene skjedde det en modernisering og spesialisering av flåten.
Disse forholdene preget sjøfolkenes arbeidsplass og liv. De økonomiske problemene fikk store konsekvenser, og det største problemet var arbeidsledighet. Når skipene lå uvirksomme var det vanskelig å finne jobb. Overgangen til motor betydde mer effektive skip som krevde mindre bemanning. De dårlige tidene gjorde seg gjeldene på landjorda også, så det var ikke alltid mulig å finne arbeid et annet sted.
Det var tungt å gå arbeidsledig. Mange erfarne sjøfolk mente at de ble forbigått når det var ledige hyrer. De mente at rederiene foretrakk yngre gutter som stilte mindre krav. Også forhyring av utenlandsk mannskap ble møtt med harme. Den vanskelige tiden ble også utnyttet av en del rederier. For å hindre rømming var det ikke uvanlig å måtte stille en økonomisk garanti for å få hyre. Gutter fra hjem som hadde en form for fast eiendom ble derfor foretrukket framfor sjøfolkene som levde fra hånd til munn i verdens havnebyer.
Slike historier skapte bitterhet. Sjøfolkene hadde ytt en viktig innsats under første verdenskrig, sørget for forsyninger til Norge og stor inntjening til rederiene. Nå følte mange seg sviktet. Ordene fra festtalene om sjøfolks innsats under første verdenskrig hadde liten eller ingen verdi i mellomkrigstidas harde virkelighet.
Som nevnt var det først og fremst frivillige foreninger som sørget for sjøfolks velferd før annen verdenskrig. Sjøfolk i nød hadde ikke rettigheter, men kunne få hjelp fra forskjellige foreninger, slik som Sjømannsmisjonen. Dette var typisk for perioden, da mye av velferdstiltakene ble arrangert nettopp av frivillige foreninger. Men det kan være lettere å motta en rettighet enn en gave. det kommer tydelig fram i følgende sitat fra Fagblad for Norsk Matros- og Fyrbøterunion 1928:
vi fagorganiserte, klassebevisste sjøfolk fraber oss nogen som helst omsorg eller nådegaver fra sjømannsmisjonen og andre livsfjerne og livssure individer. Vi hater deres velferdsarbeide, det setter en klamp om våre føtter og hindrer vår organisasjons kamp for økonomisk og åndelig frigjørelse. […] Det vi vil ha, akter vi å kjempe for i en forbitret og uforsonlig klassekamp […].
Også minebøssene, som ble satt opp for å samle inn penger til de etterlatte etter sjøfolk som hadde mistet livet under første verdenskrig, ble sett på med skepsis fra en del sjøfolk. De ønsket ikke veldedighet.