Handelsfolket

De båtreisende gikk fra gård til gård, med blikkvarer, trådarbeid og andre småting i et tau slengt over skulderen. Varene ble solgt for penger eller byttet i mat. Var det noe de manglet, var de flinke å bytte til seg – ”handla” som de reisende sier. Det var ofte mannen som gikk rundt på gårdene og bød fram varer eller håndverket sitt, mens kvinnene var igjen i båten og passet barn, vasket klær og laget mat. “Den måtte vera tålmodig, som skulle vere med far. Han prata om ver og vind og politikk og alt mulig. Det va ikkje et hus han ikkje handla i”, fortalte en reisende fra Sogn, født i 1930. Men mange familier var avhengige av at både kvinnen og mannen skaffet inntekter. Like ofte var arbeidsdelingen slik at kvinna og ungene gikk på gårdene og handla. De tilbød alle sorter ”blekk”, forteller en reisende som vokste opp i Sogn på 1930-tallet.

Kvinnene drev i tillegg mye småhandel. De solgte duker, broderi, strikkevarer, blonder, sytråd, nåler, knapper og andre småting som de bar med seg i kofferter eller kurver. Med ei kurv under armen tilbød de småvarer til bygdefolket som ikke var så lett å få tak i. “Vi var den tidas Nille” fortalte ei reisende kvinne, født i 1935. Hun kjøpte opp varer på “Londonerbasaren” når de var innom Haugesund, eller bestilte varer på postordre hos ”Killin” i Drammen. Så seilte de nordover til Bømlo og Sunnhordland og solgte varene med en liten fortjeneste.

Kvinnene laget også papirblomster, nåleputer, rammer til sjertingsbilder og andre småting som de kunne få solgt. Strikkevarer og heklede duker ble tilbudt til langt ut på 1960-tallet, av de få som ennå reiste i båt på denne tiden. Det var vanlig å kombinere salg av småvarer med skraphandel. Skraphandel var en god inntektskilde for mange. En reisende som vokste opp i Kalhammeren i Stavanger i 1930-årene, fortalte om bestefaren som ofte reiste med båt fra Stavanger til Nedstrand for å samle skrap, og så tilbake til Stavanger igjen for å selge det.

Da elektrisiteten gjorde sitt inntog i etterkrigsårene til veiløse bygder og øyer langs kysten, kastet folk ut de gamle vedkomfyrene sine. Da var de reisende der med skøytene sine og tok med seg ovnene og annet jernskrap. Det var praktisk å ha skøyter med store lasterom, og skrapet solgte de videre i de større byene, som Bergen, Stavanger og Kristiansand. “Då vi fekk større båt, så slutta vi med blekk og gjekk over til steintøy og “skraping”, forteller en reisende, født i 1941. Produksjonen og salget av varer endret seg fra 1930-tallet. Da Jørgen Larsen og familien hans i 1939 fikk et hus av Misjonen og slo seg ned på Sørhaug i Haugesund, arbeidet han i eget verksted i kjelleren med messingarbeid. Håndverket hadde han lært av faren, Ole Limesand.

Jørgen Larsen laget lysestaker, fat og lykter av messing og solgte dem på reiser om sommeren. Etter hvert ble de bofaste hele året, og kona Nanna gikk på dørene i Haugesund og bød fram lysestaker som Jørgen laget. I Haugesund ble de kjent som ”Nannastaker”. Rett etter andre verdenskrig var de populære bryllupspresanger, og prisen var da 25 kroner pr. stk. I mange år ble det lille verkstedet drevet videre av sønnen til Jørgen og Nanna. En familie som reiste i Sognefjorden på 1920- og 30-tallet, leverte spann, ryggholker, smørekanner og oljedunker til forretninger. På turer innover til Sogndal var hele kahytten framme i båten fullasta med ”blekk” og i løpet av tre dager solgte de alt de hadde laget til forretningene i Sogndal.

Etter andre verdenskrig satt en av sønnene til Aksel Larsen og ”blekkte” i et lite hus i Tellnesskogen utenfor Bergen. Om høsten og vinteren leverte han fast til jernvareforretningen Wallendahl & Berstad i Bergen. I Nordvik i Fana sør for Bergen, bodde en annen familie. Mennene laget spann og oljekanner og kvinnene og barna tok bussen inn til Bergen for å levere sekker med blikkvarer til Wallendahl & Berstad. Forretningen sendte mye av varene videre til Nord-Norge, som hadde stor varemangel etter andre verdenskrig. Handelen med varer endret seg fra å være småhandel rundt om på gårdene til store leveranser til forretninger. Det foregikk en masseproduksjon av blikkvarer i kjellerrom og uthus i by og bygd, der de reisende tok inn, som fikk karakter av småindustri.

Ofte var det far og sønn som arbeidet sammen i verkstedene og de laget i perioder mer varer på bestilling enn for tilfeldig småsalg. Denne endringen skjedde gradvis og hadde en oppblomstring i de første årene etter andre verdenskrig, før etterspørselen etter blikkvarer forsvant helt utover på 1970-tallet. Det ga i perioder en sikker inntekt for mange familier.

<= Forrige side Neste side =>