Slutt på reisingen

Fra havn til havn. I 2010 dro romanifolket og Haugalandmuseene på tokt til Ryfylke og Sunnhordland for å oppsøke gamle havner som var brukt av de båtreisende. Her ved Dragøya i Karmsundet. En overnattingsplass som var mye brukt til omkring 1960. Foto
Fra havn til havn. I 2010 dro romanifolket og Haugalandmuseene på tokt til Ryfylke og Sunnhordland for å oppsøke gamle havner som var brukt av de båtreisende. Her ved Dragøya i Karmsundet. En overnattingsplass som var mye brukt til omkring 1960. Foto
Flere båter har ankret opp på Føyno i Sunnhordland, 1990-tallet. Mange fortsatte å ta små turer med båt etter de ble bofaste. Foto: Karmsund folkemuseum
Flere båter har ankret opp på Føyno i Sunnhordland, 1990-tallet. Mange fortsatte å ta små turer med båt etter de ble bofaste. Foto: Karmsund folkemuseum

Etter freden i 1945 ble flere familier bofaste. Mange flyttet inn i “tyskerbrakker” som ble stående tomme. Kommunene var pliktig til å skaffe de reisende hus, og brakkene var billige boliger. I Florø, i Fana utenfor Bergen, i Skåredalen i Haugesund og i Hillevåg og Tostenbakken i Stavanger, bodde det reisende familier i slike brakker i etterkrigsåra.

En ny tid var i emning, der det etter hvert ble vanskeligere å reise rundt på tradisjonelt vis og selge varer. Misjonen holdt et stramt grep rundt de reisende familiene og mange levde i frykt for å miste ungene sine. En løsning ble at mange båtreisende slo seg ned og ble bofaste i lengre eller kortere perioder for å hindre at barna ble tatt fra dem.

“Myndighetene gjorde det sånn at dei reisande utgjønå Kalhammeren, dei blei bofaste. Hvis ikkje forlangte de at dei sku` te Svanviken”, forteller en reisende født i 1927.

Men mange trivdes ikke lenge om gangen med fast arbeid og en tilværelse på land. De lengtet etter reiselivet og sjølivet, det livet som de kjente så godt og som var en viktig del av deres kultur. ”Dei var etter oss òg”, forteller en reisende, født i 1941. ”Far min tok seg jobb då i 1947”, han arbeidet to år på brislingfabrikk for å unngå at barna blei tatt. Etterpå ble de vinterbofaste, men reiste videre hver sommer.

De som hadde vinterbosted i Sogn og Fjordane fram til 1940, ser ut til å ha flyttet derfra. Mange etterkommere av de båtreisende i Sogn, bor i dag i Bergen og Stavanger. Også i Kristiansund var det flere familier som slo seg ned etter andre verdenskrig. De holdt i flere tiår til i forskjellige områder i byen og omlandet, og bodde i små “kolonier”.

Flere faktorer var avgjørende når de ga opp reiselivet og bosatte seg i større byer. Det kan ha blitt vanskeligere å livnære seg av den handelen de tradisjonelt hadde drevet, det kan ha blitt vanskeligere å bo på mindre steder, på grunn av stigmatisering fra fastboende og det kan ha vært arbeid i silda eller hermetikkindustrien i de større byene som lokket. I tillegg har nok Misjonens arbeid vært avgjørende for at flere og flere ble bofaste, frivillig eller ufrivillig.

Politikken til Norsk misjon blant hjemløse har vært å bosette familiene langt fra hverandre, men vi ser at svært mange romanifamilier har søkt sammen, og bodd i samme hus eller vært naboer i et avgrenset område, som oftest i arbeiderbydeler som Karlhammeren i Stavanger, Djupaskar i Haugesund, Sandviken i Bergen, Ysteneset i Ålesund og Orvikan i Kristiansund. Mange slo seg også ned på små industristeder, som Langevåg utenfor Ålesund og Vaksdal utenfor Bergen.

Båndene mellom dem var tette, og mange av dem var også i slekt. De kunne videreføre samholdet som hadde vært så viktig da de reiste i båt. Og selv om mange ble bofaste, tok de med seg mye av identiteten og kulturen sin, med sang og musikk, handel og ikke minst romanispråket, som de eldste snakker ennå i dag.

<= Forrige side Neste side =>