Politikk og tiltak overfor romanifolket

Beretning om fante- eller landstrygerfolket i Norge. Eilert Sundt 1852
Beretning om fante- eller landstrygerfolket i Norge. Eilert Sundt 1852

Romanifolket har helt fra de kom til landet blitt sett på som en gruppe med annerledes og avvikende livsstil, og som representanter for en fremmed kultur. Den første i Norge som lanserte en teori om ”fantefolket”, var Eilert Sundt. Han mente at de stammet fra to grupper, dels fra ”de egentlige sigøynerne”, dels fra avskalling fra det norske bondesamfunnet. Det bildet Eilert Sundt skapte av de reisende har blitt stående i ettertiden. Han bidro til at de for alvor ble ”oppdaget” av det norske samfunnet i andre halvdel av 1800-tallet.

Den moderne nasjonalstaten var i emning og behovet for oversikt, orden og kontroll var stort. Eilert Sundt foretok systematiske studier og flere folketellinger av de reisende. På bakgrunn av dette fikk Justisdepartementet i 1846 en fortegnelse over 700 navngitte personer, den såkalte «Fantefortegnelsen».

De påfølgende årene, helt fram til 1865 foretok Sundt i alt fire ”fantefortegnelser”. De ble nyttige for lensmenn og embetsmenn og gjorde at de reisende nå lett kunne spores opp. Enkeltpersoner og slekter fikk et negativt merke på seg som de siden aldri har blitt kvitt.

Den offentlige interessen hadde vokst fram før Sundt begynte sitt arbeid, men han var rett mann til rett tid. Myndighetene hadde en klar oppfatning om at antall reisende var økende og de var flere steder blitt en belastning for fattigkassen.

I årene fra 1854 til 1868 mottok Sundt midler fra Stortinget for å gjøre romanifolket bofaste og gi deres barn en kristen oppdragelse. Men arbeidet hans ga få målbare resultat. Han var sterkt imot egne ”fantekolonier”, der romanifolket skulle læres opp i og disiplineres i jordbruk. Han avviste også tiltak for å skille barna fra foreldrene. Han gikk heller inn for arbeidshus, et tiltak som skulle bære preg av behandling, der de oppholdt seg i lengre tid for å kunne sosialiseres i det videre samfunnet og kvitte seg med den ”smitte” som taterlivet representerte.

En grunntanke i Eilert Sundt sin samtid var at romanifolket måtte reddes bort fra den demoraliserende og omflakkende tilværelsen: de måtte vekkes til ”hjemmets lyst” og skaffes et hjem som var fast ett sted i verden og ikke noe underveis langs en landevei. Vi kan se disse holdningene i lys av det nasjonale prosjektet, som ble løftet fram av staten mellom 1814 og 1905.

I denne epoken fikk bonden en sentral plass, mens flere grupper i samfunnet, deriblant romanifolket falt utenfor. De reisende ble et motbilde i konstitueringen av en norsk identitet med vekt på bofasthet og 1800-tallets idealisering av hjemmet. I den moderne og konsoliderte nasjonalstaten ble felles språk og kultur oppfattet som selve limet som skulle holde nasjonalstaten sammen.

Ved inngangen til år 1900 så det etablerte Norge på de reisende som et betydelig problem som trengte en politisk løsning. I Norge var denne assimileringspolitikken ikke bare rettet mot romanifolket, men også mot samer og kvener, særlig mellom 1860 og 1940.

Den moderne politikken mot romanifolket ble innrettet mot sosial kontroll og tok sikte på å få dem til å gi opp sin tradisjonelle livsform og kultur. Hvis denne politikken lyktes ville romanifolket opphøre som en egen folkegruppe med en egen sosial og kulturell identitet. En rekke tiltak og lover mot fattige generelt og romanifolket spesielt kom rundt forrige århundreskifte. Noen av disse lovene fikk store konsekvenser for behandlingen av romanifolket.

<= Forrige side Neste side =>