Båtreisende har kaffepause på land, trolig i Os, Hordaland, 1950-tallet. Kjelen og kaffikverna var fast utstyr i båten. Foto: Karmsund folkemuseum
Langs kysten var arbeidslivet preget av sesongarbeid. I første halvdel av 1900-tallet var behovet for arbeidskraft stort i industrien og fiskerinæringen, og mange reisende flyttet dit det var arbeid å få. I Stavanger var hermetikkindustrien i sterk vekst, og mange tok seg arbeid på fabrikkene, forteller en reisende født i 1927: ”Adle uti Kalhammeren hadde jobb på hermetikken. Standard Canning, det va den største av dei tri fabrikkane så låg neri Kalhammeren. Den eine hette Polar, så va det Standard Canning, og så va det ein så hette Svithun Sardinfabrikk. Dei tri fabrikkane, dei sveiv i sesongane, og så va alle konene utgjønå Kalhammerstraen` på jobb der. Og likedan mennene deires då”. Utenom sesongene reiste de på handel med båter, fisket litt og livnærte seg med andre smånæringer. Mange ble værende i Kalhammeren. “Der det va arbeid for folk å få, der va det godt å handla, fiksa ting og selga” forteller en reisende, født i 1941.
Noen var arbeidsfolk med spesialkompetanse, som reiste fra det ene store prosjektet til det andre. De kunne være murere, dykkere og blikkenslagere. Reisende familier kom til Ålesund etter bybrannen i 1904 og arbeidet som dykkere med muring av kaier. En familie opplevde å bli sendt til Svanviken arbeidskoloni etter å ha jobbet med gjenoppbyggingen av Ålesund. Det viser tydelig hvordan de ble sett på som en minoritet, et folk og en kultur som skulle assimileres, ikke som håndverkere og en arbeidsressurs. Etter endt opphold på Svanviken levde familien i mange år etterpå som båtreisende om somrene på Sørvestlandet.
Svært mange reisende kom til Kristiansund etter at byen ble bombet av tyske fly i 1940. Også denne gangen hadde de reisende håndverkskompetanse som byen hadde bruk for i gjenreisingsarbeidet. For blikkenslagerene var det arbeid til alle. Samtidig foregikk klippfiskproduksjonen for fullt. Blikkenslagerne lodda klippfiskkasser, eller “lodda boksan”, som de sa. Kvinnene snudde klippfisken og mennene pakket. Mange var også engasjert i arbeid på skipsverft eller hos etablerte blikkenslagere i byen.
Mange reisende tok seg jobb i ”silda”. Noen familier slo seg i perioder ned i Vikjå på Karmøy etter andre verdenskrig. De losset båter og pakket sild i kasser, når båtene kom inn med fangst. Det var heller ikke uvanlig å gå om bord i sildeskøytene og slå av en god handel med fiskerne. Ble det lite handel kunne de ta seg arbeid en dag eller to i ”silda”. En gang losset de båter i Egersund og ”sto til livet i sild og spadde oppi. Så fikk dei sildaslo over heile seg…dei vakje kledde til det dei vettu. Dei arbeidde et par dager, så fekke dei noken kroner, så dro dei igjen”, forteller en mann, født i 1940.
