Fiskekroker av bein. Foto: Bergen Museum.
Kystboplass fra yngre steinalder på Nord-Fugløya i Karlsøy kommune, Troms, fotografert i 1982. Foto: Gustav Rossnes, Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
Fiske i form av livberging har eksistert på norskekysten så lenge det har bodd folk her. Det kan arkeologene fortelle oss. De første tusenårene var det et gjennomført jakt-, fangst- og sankersamfunn det var snakk om. Så, ved overgangen fra eldre til yngre steinalder, skjer det en grunnleggende omveltning, en av de største i menneskehetens historie, ved introduksjonen av jordbruket med åkerdyrkning og husdyrhold. Et helt nytt samfunn vokser etter hvert fram med vern om eiendom, grenser og maktinstitusjoner.
Arkeologene kaller denne overgangen for den neolittiske revolusjon ut fra de greske ordene neo som betyr ny og lithos som betyr stein. Men det var en langsom revolusjon. Først etter flere tusen år, rundt Kristi fødsel, var den noenlunde gjennomført i Norge. En fast gårdsbosetting var nå grodd fram over det meste av landet. På kysten dreide det seg om kombinasjonsdrift basert på fortsatt fangsting på havets ressurser ved siden av husdyrdrift og litt korn og fôrdyrking på land.
Den skikkelsen vi kaller fiskarbonden var nå trådt inn på den historiske scenen for å bli der helt opp mot vår tid. Kjønnsrollemønsteret ser ut til å ha ligget ganske fast helt fra starten av. Mannen hadde sjøbruket som sitt viktigste virke. Kvinnene hadde hovedansvaret for hus og fjøs, unger og dyr. Når det gjelder fiskeridelen av fiskarbondeøkonomien, snakker vi om Norge som et av de mest produktive områdene på kloden. Når det gjelder jordbruksvilkårene derimot er ikke forholdene like gunstige fra naturens side: Det dreier seg om et av de mest marginale områdene i verdensmålestokk, og dette gjelder i sterkere og sterkere grad dess lenger nord vi kommer på kysten.
Ut fra denne ulikheten i produksjonsforhold mellom sjø og land skjønner vi at det må ha vært en grunnleggende omveltning da fiskeriet gikk over fra å dreie seg om livberging og naturalhushold for den enkelte fiskerfamilie til å bli en næring i moderne forstand av ordet, med omsetning av den fisken som var til overs på et marked.
