Ut i verden

Stor og fin ”La Plata-fisk” pakkes i helkasser på Th. Øverlands brygge på Nordlandet i Kristiansund. Foto: Georg Sverdrup. Nordmøre museums fotosamling.
Stor og fin ”La Plata-fisk” pakkes i helkasser på Th. Øverlands brygge på Nordlandet i Kristiansund. Foto: Georg Sverdrup. Nordmøre museums fotosamling.
Klippfisk er populær mat i Portugal. Her ser vi en spesialforretning i byen Porto, fotografert i 2000. Foto: Helge A. Wold. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
Klippfisk er populær mat i Portugal. Her ser vi en spesialforretning i byen Porto, fotografert i 2000. Foto: Helge A. Wold. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
Da dette bildet ble tatt på havna i Svolvær i 1947, var det fortsatt svært stor deltakelse i lofotfisket. Foto: Lindqvist. Museum Nord – Lofotmuseet.
Da dette bildet ble tatt på havna i Svolvær i 1947, var det fortsatt svært stor deltakelse i lofotfisket. Foto: Lindqvist. Museum Nord – Lofotmuseet.

Perspektiver på torskens historie
Tørrfisken fra Norge endte som vi har sett først opp i Nord- Europa, i England og på kontinentet langs Nordsjøen og Østersjøen. Seinere fulgte Italia som det virkelig store markedet for høykvalitets tørrfisk. Klippfisken gikk andre steder, først til Spania og Portugal. Så fulgte erobringen av markeder som lå skikkelig langt unna, i Latin-Amerika med Brasil, Argentina og Cuba og en rekke andre land. Varmen under transporten ved kryssingen av ekvator representerte en utfordring for denne eksporten. Dette ble løst med å legge klippfisken ned i kasser av blikk som ble loddet igjen og plassert i trekasser før den oversjøiske seilasen. Norsk tørrfisk fant også veien til et annet kontinent og ble en viktig matvare i deler av Afrika, særlig i Nigeria.

Da den norske frossenfisken skulle selges på de internasjonale markedene etter andre verdenskrig, oppsto behovet for reklame og merkevarebygging. Dette ble ansett for å være en for stor oppgave for den enkelte bedrift og ble derfor sentralisert gjennom det felles markedsføringsselskapet Frionor, som var et andelslag, eid av norske fryserier. Med unntak av Findus i Hammerfest solgte de øvrige filetanleggene frossenfisken sin gjennom det felles merkevarenavnet Dette ga gevinst når det gjaldt markedsføringen utad, men innebar samtidig at produsentene fikk liten direktekontakt med markeder og kunder. Ordningen ble derfor oppfattet som stivbeint og lite fleksibel og ble avviklet på 1990-tallet.

Innenfor frossenfisksektoren har torsken i det siste tiåret tatt ytterligere et langt sprang ut i den globaliserte verdensøkonomien. Fisk som er frosset på feltet i Norskehavet og i Barentshavet transporters rundt halve kloden til Kina. Her tines fisken, fileteres og fryses igjen til panerte, frosne fiskepinner med svært lave arbeidslønninger. Så bærer det til sjøs igjen og ny lang seilas før produktene finner veien til frysediskene i den vestlige verdens supermarkeder. Fiskepinnene er moderne produkter i den forstand at de er produsert med høyteknologisk maskineri og fryseteknikk. Men det dreier seg om en standard massevare, et bulkprodukt som er billig, men uten noen form for særpreg.

Tørrfisk er vårt eldste fiskeprodukt, laget med svært enkel teknologi, men samtidig et av de mest avanserte når det gjelder kvalitetsgraderinger og tilpasning til de ulike markedenes krav. Det finnes fra gammelt av et uttall sorteringer. Det dreier seg også om et naturprodukt med årgangsvariasjoner på linje med den fineste bordeauxvin: Kvaliteten svinger fra år til år ut fra ernæringssituasjonen i havet, forholdene under fisket og produksjonen, ikke minst værforholdene under tørkeprosessen. Sortering og vraking krever høy kompetanse som få behersker fullt ut.

Etter andre verdenskrig har deltakelsen i torskefiskeriene gått kraftig tilbake, på samme måte som antall fiskere i Norge som helhet er sterkt redusert. Nedturen i lofotfisket startet for alvor i siste halvdel av 1950-tallet. Mens antall utøvere var oppe i over 23 000 i 1952 og 1953, bikket tallet under 10 000 i 1959 og var nede på vel 5000 i 1965. I dag er lofotfisket fortsatt et stort og viktig fiskeri både i nasjonal og internasjonal målestokk, men deltakelsen ligger med noen få tusen fiskere bare på en brøkdel av tidligere tiders yrende trengsel på havet. Likevel er det en stor opplevelse å være til stede. De ytre rammene, naturen, vær og lys, er uforandret, og det er liv og røre i fiskeværene når fisket står på for fullt.

Naturen gir fremdeles rikelig av sitt overskudd - å se en båt komme inn fra et sjøvær med tusenvis av kilo godt voksen skrei bugnende på dekket for levering på et fiskebruk gjør inntrykk - selv på den mest blaserte. Torsken står for stabilitet og tradisjon i norske fiskerier, det er de lange linjer og globale perspektivers fisk. Ressursen har vært truet, men foreløpig greid seg brukbart i nord, til tross for vedvarende høyt fiskepress, piratfiske og andre former for ulovlig og urapportert fiske. Andre torskefiskerier har det gått dårligere med. Torskefisket ved Newfoundland har ikke tatt seg opp igjen etter kollapsen rundt 1990.

Torskefisket i Nordsjøen er heller ikke bærekraftig og møtes med kraftige advarsler fra havforskerne. Og hva med oppdrett av torsk? Her skjer det en rivende utvikling akkurat nå. Bare framtida vil vise hva dette får å si, både for fisket etter villtorsk og for handelen med torskeprodukter i framtida. Fiskeri- og kystkulturen representerer noe av det viktigste særpreget ved Norge. Men det er samtidig store forskjeller mellom de ulike landsdelene når det gjelder dette feltet, og det illustreres av fortellingen som får avslutte vår reise gjennom torskens historie, bygd på en petit i Dagbladet fra noen år tilbake. I hovedstaden har det de siste årene som andre steder blitt mer og mer populært med lutefisk før jul.

Men folk i Oslo har kanskje ikke et tilsvarende nært forhold til utgangspunktet for måltidet, nemlig tørrfisken: Først var jeg redd for at noen hadde dødd. Det stinket så rart i oppgangen. Jeg satte fra meg bæreposene og holdt pusten mens jeg åpnet postkassen. Da sto jeg plutselig med opphavet til stanken i hånda: Et postkort merket ’Greetings from Norway. Det var en tørrfisk. Flatpresset og på størrelse med et vanlig kort. Sendt fra Finnmark av en vittig østlending. Etter en stund fikk imidlertid skribenten hjelp fra en som kunne den kulturelle koden: Hva jeg gjorde med tørrfiskkortet? Først prøvde jeg å gi det til naboens katt. Det urbane bakgårdsdyret snudde halen til meg i avsky. Så fant jeg fram luftttette plastposer. Akkurat da jeg skulle til å pakke kortet inn, fikk jeg uventet hjelp fra en nordlending. Han snuste på kortet. Så leste han beskjeden. Og så spiste han det.

<= Forrige side Neste side =>