Torsk – fra mat til eksportvare

Torsk, Gadus morhua. Tegning: Pål Thomas Sundhell.
Torsk, Gadus morhua. Tegning: Pål Thomas Sundhell.
Raudåte, Calanus finmarchicus. Foto: Havforskningsinstituttet
Raudåte, Calanus finmarchicus. Foto: Havforskningsinstituttet

Torsken representerer de lange linjer i norsk fiskerihistorie og i Norges historie. Torskefisket og produksjonen av torskeprodukter står for stabilitet og tradisjon, men også for samspill mellom Norge og mange andre land. Det finnes flere slags torsk, kysttorsk og nordsjøtorsk for eksempel, men her snakker vi om den suverent største og viktigste bestanden, i dag og til alle tider, den norsk-arktiske torsken.

Ressursen deler vi i dag med Russland. Dette skjer på grunnlag av torskestammens levevis og utbredelsesområde. Den norsk-arktiske torsken legger hver vinter ut på ei reise på tusenvis av kilometer fra Barentshavet nord for Norge og Russland til norskekysten. Skreien, som den også kalles ut fra det gammelnorske ordet skrida – å vandre – starter på denne årvisse og farefulle turen i seks-sjuårsalderen. Da er den voksen og kjønnsmoden; klar for å gyte for første gang og føre torskestammen videre.

Ikke alle svømmer like langt. En del av bestanden gyter utenfor Vest-Finnmark, en annen del så langt sør som på trøndelagskysten, utenfor Møre og helt nede ved Stad. Men hovedtyngden har alltid satt kursen mot Lofoten; rekken av store og mindre øyer som stikker ut i havet lengst nord i Nordland fylke; først Hinnøya, så Austvågøya, Gimsøya, Vestvågøya, Flakstadøya, Moskenesøya, og lengst ute, Værøy og Røst. På sørsida av øyene, på innersida, har det meste av gytingen foregått i uminnelige tider. Her ut mot den vide Vestfjorden regner vi med at menneskene har utnyttet dette store eventyret fra naturens side langt, langt tilbake i tid, og fisket etter skreien med enkle og primitive redskaper og små og spinkle farkoster.

Lofotens øyer og fjell har gitt en viss beskyttelse mot været og naturkreftene i Norskehavet på yttersida, og den rike og konsentrerte ansamlingen av stor gytemoden fisk har gitt gode muligheter til å få brukbar fangst. Hver hunnfisk gyter et enormt antall rognkorn, helt opptil fire millioner, men frafallet er dramatisk. Bare et uhyre lite antall individer klarer seg gjennom den første kritiske fasen. Og flere farer venter, etter klekking og at den medbrakte nista i plommesekken er brukt opp, må den purunge torskeyngelen begynne å ta til seg næring for egen maskin der den driver av sted nord- og østover med Golfstrømmen. Her trengs et sammenfall i tid med et annet naturfenomen – for å sikre en brukbar årsklasse av torsk må gytingen være godt timet i forhold til våroppblomstringen av dyreplanktonet raudåte ettersom den skal gi næring til den nyklekkede torskeyngelen.

Det ubetinget viktigste oppvekstområdet for den norskarktiske torskestammen er i Barentshavet, for en stor del i Russisk økonomisk sone. Torsken er en vandrende bestand. Som ungtorsk søker den inn mot norskekysten på jakt etter lodda. Dette ga i sin tur opphav til vårtorskefisket i Finnmark. Når den norsk- arktiske torsken er kjønnsmoden starter den altså på den lange gytevandringen fra Barentshavet til norskekysten. Ringen er sluttet. En ny årsklasse blir til.

Vi regner med at dette fascinerende naturdramaet har foregått mer eller mindre kontinuerlig siden isen forsvant etter siste istid. Bestanden har selvsagt variert i størrelse over tid ut fra svingninger i gyteresultat og ernæringsforhold i havet, men det grunnleggende mønsteret har vært stabilt. Teknikken med å ta vare på fisken ved å tørke den er trolig også meget gammel. Ordet torsk har for øvrig sammenheng med denne eldgamle konserveringsmetoden. Det kommer av det gammelnorske turskr som betyr turrfiskr, det vil si tørrfisk.

Lofoten har alltid stått i en særstilling i torskefisket. Her gytte den største andelen av torskebestanden på et nokså avgrenset geografisk område og i farvann der store øyer ga tilstrekkelig beskyttelse mot storhavets voldsomme krefter slik at forholdsvis små og spinkle fartøyer kunne delta i fisket. I Lofoten faller også tidspunktet for gytingen og skreifisket i februar, mars og begynnelsen av april sammen med den perioden på året da vilkårene for å lage tørrfisk av ypperste kvalitet er omtrent perfekte.

Området har normalt mye vind som gir god tørk. Det er vanligvis ikke for kaldt, og man unngår dermed at frost ødelegger kvaliteten på fiskekjøttet. Det er som regel heller ikke for varmt i været; noe som lett kan gi sur fisk og også medføre at fluer kommer til og legger egg i fisken. I dag kan vi stå overfor dramatiske endringer i Lofotens enestående posisjon i torskefisket og produksjonen av tørrfisk av ypperste kvalitet. Dersom vitenskapens advarsler om grunnleggende forandringer av klimaet på kloden slår til, kan dette gi seg utslag på flere måter.

Endringer i havtemperaturen kan gi forskyvninger i skreiens gyteområde og svekke selve lofotfisket. Temperaturendringer kan også svekke Lofotens status som et av de beste stedene for produksjon av høykvalitets tørrfisk. Det finnes indikasjoner på slike endringer i dag, men det er usikkert om de bare representerer naturlige variasjoner innenfor det langsiktige stabile mønsteret eller innevarsler en mer varig forandring.
 
<= Forrige side Neste side =>