Motoren – den industrielle revolusjon i fiskerinæringen

Fiskerne ble mindre avhengige av rorbuene på land etter hvert som fiskebåtene ble større og fikk lugar om bord. Bildet fra ca. 1950 viser lineegning i rorbua. Foto: Mittet. Museum Nord - Lofotmuseet.
Fiskerne ble mindre avhengige av rorbuene på land etter hvert som fiskebåtene ble større og fikk lugar om bord. Bildet fra ca. 1950 viser lineegning i rorbua. Foto: Mittet. Museum Nord - Lofotmuseet.

I begynnelsen av 1900-tallet kom den nye tid for fullt til lofotfisket og de andre torskefiskeriene i form av motorisering av fiskeflåten. Helt i startfasen førte dette igjen til protester og strid. Mange ønsket forbud mot motoren på lofothavet: Larmen skremte fisken under gytingen, ble det påstått. Men innvendingene forsvant etter et par sesonger. Det viste seg at fangstene ikke ble redusert og at den nye teknologien ga mange fordeler med mindre slit, sikker framdrift, maskinkraft til redskapshåndteringen og ikke minst mulighet for rask forflytning til de fiskeværene der fisket slo best til.

Tidligere hadde fiskerne gjennomgående holdt seg til de samme stedene og gjerne de samme rorbuene fra sesong til sesong. Motoren røsket for en stor del opp i denne gamle og tradisjonsbundne stabiliteten; nå skiftet utøverne i større grad oppholdssted i takt med svingningene i innsiget av skrei. Motoren åpnet også for større fartøyer med dekk og lugar; det ble etter hvert flere som valgte å bo om bord under fisket. Avhengigheten av å ha tilgang til ei rorbu på land ble gradvis mindre.

Her er det viktig å være oppmerksom på at motoren var en småskalateknologi i starten. I motsetning til dampmaskinen lot eksplosjonsmotoren seg innpasse i den eksisterende flåten. Slik kunne fiskereie til båt og bruk som hadde vært vanlig i Norge, fortsette inn i den nye tida. Men motoren førte samtidig for alvor kapitalen inn i næringen. Den nye teknologien måtte for en stor del finansieres ved hjelp av lån, og disse lånene måtte selvsagt forrentes og betales tilbake. Da nyttet det ikke å la kapitalgjenstanden ligge uvirksom i flomålet i store deler av året, det måtte en mer jevn drift til. Slik startet en spesialiseringsprosess som på sikt avviklet det meste av den gamle fiskarbondetilpasningen.

Fiskarbonden måtte velge enten å bli fullt ut fisker eller å satse på ei framtid i jordbruket. Sett i et langtidsperspektiv førte innføringen av maskin-teknologi fiskeflåten selvsagt til effektivisering og rasjonalisering av driften. Men oppgangstida fram til ca. 1920 ble fulgt av et økonomisk tilbakeslag, og under disse kriseårene i mellomkrigstida stoppet rasjonaliseringsprosessen opp og ble reversert. Småbåter og enkelt snørefiske eller juksa fikk sin renessanse, og deltakelsen på lofothavet steg til et nesten like høyt nivå som i toppårene før århundreskiftet. Med stor arbeidsledighet i industrien, trange tider også i jordbruket og en situasjon der den tradisjonelle norske kriseløsningen med utvandring i liten grad lot seg gjennomføre, fungerte Lofoten som en eneste stor nødsarbeidsplass.

I det verste kriseåret 1933 var det nesten 32 000 fiskere som fristet lykken på lofotfiske. Det gikk ikke særlig bra; Med elendige fiskepriser, dårlig utstyr og liten erfaring for nykommerne var det mange som måtte reise hjem etter ukevis med slit, like fattige som da de kom. Ofte endte det hele med at de måtte sendes tilbake på statens bekostning.

Billedtekst: B8: Fiskerne ble mindre avhengige av rorbuene på land etter hvert som fiskebåtene ble større og fikk lugar om bord. Men selv etter andre verdenskrig ble rorbuene brukt i forholdsvis stort i omfang under lofotfisket. Bildet fra ca. 1950 viser lineegning i rorbua. Foto: Mittet. Museum Nord - Lofotmuseet.
 
<= Forrige side Neste side =>