Industrialisering og stordrift

Filetskjæring utviklet seg etter hvert til samlebåndsproduksjon og ga arbeid til mange kvinner. Her ser vi filethallen på Melbu Fiskeindustri. Foto Kjell Fjørtoft. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
Filetskjæring utviklet seg etter hvert til samlebåndsproduksjon og ga arbeid til mange kvinner. Her ser vi filethallen på Melbu Fiskeindustri. Foto Kjell Fjørtoft. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
To kvinner i filethallen på Findus i Hammerfest. Foto Kjell Fjørtoft. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
To kvinner i filethallen på Findus i Hammerfest. Foto Kjell Fjørtoft. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
Innvandrerkvinne i arbeid på fileten i Sørvær i Hasvik i Finnmark. Bildet er tatt i 1994. Foto: Mari Karlstad. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.  Se utfyllende tekst nedenfor.
Innvandrerkvinne i arbeid på fileten i Sørvær i Hasvik i Finnmark. Bildet er tatt i 1994. Foto: Mari Karlstad. Tromsø Museum, Universitetsmuseet. Se utfyllende tekst nedenfor.

Det var tyske bedrifter i samarbeid med tyske myndigheter som for alvor startet opp filetproduksjon og frysing av torsk i Norge under krigen. Hensikten var å sikre forsyningen av fisk til tyske soldater og til sivilbefolkningen i Tyskland og de okkuperte områdene. Det ble i utgangspunktet bygd opp tre store fryserier; i Trondheim, i Bodø og i Hammerfest. I tillegg skulle fryseskipet ”Hamburg” flyttes rundt til feltene der fisket til enhver tid var best, og drive produksjon om bord. Denne siste delen av tyskernes opplegg fikk imidlertid kort varighet. ”Hamburg” ble senket på havna i Svolvær i mars 1941 under det såkalte Lofotraidet, en sabotasjeaksjon som ble gjennomført av britiske spesialstyrker og norske motstandsfolk.

Til erstatning for produksjonskapasiteten ”Hamburg” representerte, etablerte tyskerne et fjerde anlegg på Melbu i samarbeid med den lokale forretningsmannen Gunnar Frederiksen. Dette ble det eneste av de fire tyske fryseriene i Norge som fortsatte virksomheten inn i etterkrigstida, først i regi av Direktoratet for fiendtlig eiendom, seinere som Statens Fryseri fram til bedriften ble privatisert i 1963 under navnet Melbu Fiskeindustri. Det foreløpig siste eierskiftet fant sted i 1996. Da ble filetanlegget på Melbu kjøpt opp av Kjell Inge Røkke og Norway Seafoods.

I dag drives bedriften under navnet Aker Seafoods Melbu. Filetproduksjon og frysing var også noe de norske myndighetene bestemte seg for å satse på da planene for etterkrigstidas fiskeriutvikling ble utarbeidet under eksilperioden i London under krigen. Planene var preget av tanker om frysing og filet som det moderne, framtidsrettede og økonomisk lukrative. Det eksisterende produksjonsregimet innenfor torskesektoren bygd på tilvirkning av tørrfisk, saltfisk og klippfisk på tradisjonelt vis ble derimot ansett som akterutseilt og ulønnsomt.

I gjenreisningsperioden ble planene satt ut i livet, både i privat og offentlig regi. I Hammerfest kom Findus, en stor privat filetbedrift. Det ble også etablert private fryserier og filetanlegg en rekke andre steder langs kysten, for en stor del stimulert av statlig økonomisk politikk med utbetaling av tilskudd og gunstige lån. Myndighetene engasjerte seg også direkte gjennom etableringen av det statseide konsernet Finnmark og Nord-Troms Fiskeindustri (Finotro). Selskapet bygde og drev en rekke filetanlegg, fra Skjervøy i vest til Vardø i øst. Fryseriene representerte en tung og dyr satsing med store investeringer i bygninger og maskiner. Det var avgjørende for å få til lønnsomhet at anleggene fikk tilstrekkelig tilførsel av fisk til å sikre jevn og kontinuerlig drift.

Her oppsto det raskt krav fra industrien om liberalisering av trålpolitikken. Fryseriene ønsket seg tillatelse til å bygge egne trålere som kunne supplere leveransene av råstoff fra kystf låten. Men en åpning for industrieide fartøyer ville representere et brudd på prinsippet om fiskereie til båt og bruk som fiskerorganisasjonene sto sterk vakt om. Saken vakte strid også internt i det regjerende Arbeiderpartiet. Resultatet ble en gradvis liberalisering av trållovgivningen, der myndighetene etter hvert aksepterte at filetanleggene bygde opp sine egne trålerrederier.

Noen stor økonomisk suksess ble fryseriene likevel ikke. Kalkylene for stordriften var urealistiske, selv med tråldrift viste det seg vanskelig å skaffe nok råstoff til å utnytte den teoretiske produksjonskapasiteten. Filetanleggene ble pengesluk som måtte subsidieres for å holde det gående. Mange av bedriftene er da også etter hvert avviklet. Paradoksalt nok klarte den konvensjonelle produksjonen av tørrfisk og klippfisk seg langt bedre i etterkrigsperioden. Troen på at denne delen av torskesektoren ikke lenger hadde livets rett, viste seg å være sterkt overdrevet.

B3: Fiskeindustrien fikk etter hvert et forholdsvis stort innslag av innvandrere i arbeidsstokken. Her ser vi en av dem i arbeid på fileten i Sørvær i Hasvik i Finnmark. Bildet er tatt i 1994. Foto: Mari Karlstad. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.

  <= Forrige side Neste side =>