Kystlinjens form

Norge har Europas lengste kyst: Selv trukket som en serie rette linjer måler den 2532 km. Men strandlinjen i betydningen kystlinje medregnet alle fjorder, sund, øyer og holmer, er hele 83 281 km lang. Det tilsvarer en distanse mer enn to ganger jordas omkrets. Den lange strandlinjen forteller om en ekstremt mangfoldig kyst som med få unntak er kringsatt av øyer og med fjorder som skjærer seg dypt inn i landet. De mange dype fjordene som trenger dypt inn i landmassen, er et av de landskapstrekk som gjør sterkest inntrykk på turister. Fjorder som Hardangerfjorden og Sognefjorden er havarmer som rekker like inn i høyfjellet, inn i brelandet.

Fjordene har dermed siden tidenes morgen åpnet for effektiv sjøveis sammenbinding av ulike økologiske regioner på tvers av kystlinjen, med tilhørende økonomisk arbeidsdeling mellom indre, midtre og ytre bygder. Både ressurssituasjonen og dermed ferdighetene varierte med avstanden fra kysten. Dette hadde særlig stor betydning for produksjonen av innsatsvarer som båter av ulik størrelse, redskaper og annen utrustning og emballasje (tønner og kasser) til både torske- og sildefisket. Jordbruksvarer og fisk ble dessuten sentrale bytte- og handelsvarer, både mellom indre fjordstrøk og den ytre kysten, men også mellom fjordbygdene og dalene på andre siden av fjellet.

Ikke minst skapte den mangfoldige og rikt innskårne kystlinjen gode muligheter for sjøtransport selv med helt små seilfartøyer både dypt inn i landet og langs kysten. Landet vårt har fått sitt navn etter dette forholdet: Norge er avledet av det gammenorske ”Nordveg”, som betyr veien eller skipsleden mot nord. Dette systemet av sjøveier for handel og kommunikasjon var viktig siden heldekkende nettverk av kjørbare veier i det meste av kyst-Norge først kom på plass i andre del av 1900-tallet.

Den innskårne og skjermede kysten gjorde det også mulig å drive fiske selv i stor stil med temmelig små båter, det vil si på en slik måte at ”alle” – selv de fattigste kystboere – kunne delta.

Kystfarvannets topografi var sammen med gunstige oseanografiske forhold som vannets temperatur, saltholdighet og strøm en medvirkende årsak til at to av Europas største fiskebestander, norsk-arktisk skrei og norsk vårgytende sild, begge i uminnelige tider har hatt sine viktigste gytefelter inne i norske kystfarvann: Vestfjorden er en stor undersjøisk dal med særlig gode gyteforhold.

Den skjermede og isfrie kysten med det næringsrike saltvannet var også en nødvendig forutsetning for at havbruk på laks og ørret i løpet av vel en generasjon fra 1960 kunne utvikles til en næring med større verdiskaping på første hånd enn alle saltvannsfiskerier til sammen: "den blå åker".

Den norske kysten fremstår samlet sett som enestående sammenlignet med situasjonen i de andre store europeiske kystland, som med få unntak mangler fjorder og tett skjærgård. Kontinentets erstatning for fjordene er elvemunningene, hvor man tidlig fikk de store havnebyer og fiskerihavner, og hvor man i dag finner de største anlegg for oppdrett av skjell og muslinger.
 
<= Forrige side Neste side =>