”En havstrøm med stort varmeforraad…”

Illustrasjon: Tor Sponga.
Illustrasjon: Tor Sponga.

Golfstrømmen er en av de store, globale havstrømmene som skapes av jordrotasjonen i et intrikat samspill mellom ulike klimasoner. I områdene rundt ekvator strømmer store vannmengder over Atlanterhavet mot vest. Dette varme vannet presses deretter gjennom det trange Floridastredet nordover langs det amerikanske kontinentet, før det igjen ledes østover i den nordlige delen av Atlanterhavet, hvor det gradvis blandes med kaldere vannmasser fra Ishavet. Varmt atlanterhavsvann strømmer inn i Nordsjøen både nord om Skottland og opp gjennom Den Engelske Kanal, hvorpå det fortsetter nordover langs norskekysten helt opp til Barentshavet. På sitt mest konsentrerte er vannføringen i denne havstrømmen 20 ganger større enn vannmengden i alle jordas elver til sammen!

Disse enorme mengdene med varmt sjøvann bidrar til å skape grunnlag for jordbruk og fast bosetting mye lenger nord i Norge enn andre steder på kloden, med isfrie havner og farvann langs hele vest- og nordkysten til grensen mot Russland. Samrøringen av det varme, salte atlanterhavsvannet med det ferskere og kaldere mineralrike vannet fra Ishavet og de sibirske elver bidrar til å gjøre Barentshavet til et av verdens mest produktive og fiskerike områder.

Som en følge av den nordlige beliggenheten har nordmenn opp gjennom historien hatt lettere tilgjengelighet til arktisk marine ressurser som sel, hval og ulike fiskeslag. I forlengelsen av dette har Norge fått en betydelig rolle som ”polarnasjon” i form av oppdagelsesreiser og forskningsinnsats i arktiske strøk, og med etterfølgende territorielle krav: Svalbard, okkupasjonen av Øst-Grønland i 1930-årene og kravet om Dronning Mauds Land i Antarktis. Norges beliggenhet ”på toppen av Europa” skulle også få stor betydning da verdens kystnasjoner fikk herredømme over tilstøtende havområder, og derved fisk og andre naturressurser, på 1970-tallet.


Det undersjøiske landskapet
Sammen med Golfstrømmen er bosettingen og næringslivet langs kysten også bestemt av andre viktige naturgitte faktorer. I havet ut for Sør- og Vest-Norge finnes det en stor, relativt grunn kontinentalsokkel bortenfor den dype, men ikke alt for brede Norskerenna, med en del grunnere fiskebanker. Langs kysten vest for Karmøy og Haugesund og fra Sognefjordens munning like til Varangerfjorden var det dessuten et rimelig bredt belte av grunt vann (mindre enn 200 meters dyp) og en rekke viktige enda grunnere banker, dels i dette beltet og dels lenger ute i havet. Dette har betydning fordi farvann med store havdybder generelt er fattige på utnyttbare fiskeressurser.

Havbunnens topografi har også vært viktig for fremveksten av den nye norske petroleumsnæringen fra sist på 1960-tallet siden det de første tiårene var grenser for hvor dypt man kunne bore og plassere faste installasjoner. Havbunnes topografi og utnyttelsen av denne har dessuten hatt store konsekvenser for ”havnåmet” som Norge opplevde i siste halvdel av 1900-tallet. Mens de norske landegrensene i det vesentlige har vært uendret siden 1700-tallet, har det foregått en omfattende ekspansjon til havs siden 1960-tallet: Fra å kontrollere et smalt belte territorialfarvann fire nautiske mil ut fra de ytre deler av kysten, til dagens ”blå Norge” der havområdet er fem–seks ganger større enn landterritoriet. Viktigst her er delingen av kontinentalsokkelen etter midtlinjeprinsippet i 1965 som avklarte retten til olje- og gassressursene under havbunnen, og etableringen av 200 mils norsk økonomisk sone i 1977 da store deler av de tilhørendefiskeressursene ble lagt under norsk kontroll.

<= Forrige side Neste side =>