Rømming
For skipsfarten var rømming et stort problem. De siste tiårene av 1800-tallet meldte konsulene at omtrent 2000 (norske og utenlandske) sjøfolk rømte fra norske skip hvert år. Særlig i nordamerikanske og britiske havner var det mange som rømte. Det var mange grunner til at sjøfolk rømte. For det første de lange hyrekontraktene. Dersom en sjømann ønsket seg ut av kontrakten var rømming det eneste alternativet. For det andre var hyrenivået i britiske og amerikanske havner høyere enn i de norske. Mange lot seg nok derfor friste til å søke lykken på utenlandske skip. I havnebyene fantes folk som fristet norske sjøfolk og hjalp dem med å rømme. Såkalte shippingmastere, hyrebaser, levde av å formidle sjøfolk til skipene. De oppsøkte sjømennene og overtalte dem til å rømme. Ofte benyttet de alkohol, fagre løfter og mer eller mindre skitne triks. Andre som rømte fra flåten hadde et ønske om å emigrere, enten dette var planlagt før avseiling eller en impulshandling. Det gjaldt særlig dem som rømte i USA.
Kollektiv straff for rømning
Skipsreder Gustav Conrad Hansen (1831-1910) markerte seg tidlig i Tønsbergs redermiljø med å finne praktiske løsninger på næringens problemer, deriblant den høye rømningsprosenten på norske skip. Hansen fant sin private løsning for å hindre rømning fra sine skip. Han innførte en ordning der samtlige medlemmer av besetningen fikk et tillegg på 10 kroner måneden som skulle utbetales ved avmønstring. Dersom én av sjøfolkene rømte, mistet samtlige sitt tillegg. Denne formen for kollektiv avstraffelse skal ha ført til en betydelig reduksjon i antallet rømninger fra rederens skip.