Kosthold
Det var begrenset hvilke matvarer som egnet seg til å ha med til sjøs. Under lange seilaser og uten kjølemuligheter hadde man ikke tilgang på fersk mat. Tørket og saltet kjøtt, tørrfisk og erter var sentrale matvarer. I tillegg ble kjøtt lagt i saltlake og oppbevart i store tønner. Saltkjøtt, erter og flesk var et vanlig middagsmåltid.
De fleste måltidene var brødmåltider. Men oppbevaringen av brødet var utfordrende. Stort sett ble det spist tørket grovt brød, altså en slags kavringer. Disse ble kalt ”beskøyter”. Brødet måtte oppbevares i store tanker. De var likevel utsatt for mugg og mark.
Den unge matrosen Magnus Andersen var til sjøs i 1870-årene. Han skulle bli den første norske sjøfartsdirektøren. På sine eldre dager beskrev han kostholdet på en av skutene slik:
Det var for alle oss forut det første skib hvor vi fikk sukker, og skjønt brødet som hadde været med på en rundtur til Ostindien var yrende fullt av mark, som efterhvert vokste til de blev en tomme lange med ben og frodig dun, fant vi allikevel at kostholdet var godt. Marken blev fjernet fra brødet på den måte at vi på hundevakten la et tilstrekkelig antal beskøiter for næste dag på den varme komfyr og under denne steking krøp marken ut og brødet blev spiselig.
Etter hvert gikk mange over til å bruke mer mykt brød, altså brød bakt om bord. På brødet hadde man smør (oftest margarin) og sukker eller sirup. Dette ble rasjonert ut til mannskapet hver uke, og så måtte hver enkelt passe på å spare så man hadde hele uka. Ferskvannet om bord skulle kun brukes til drikke og matlagning. I tillegg kunne man få utrasjonert et mindre kvantum til vask.
I 1890-årene opptrådte en skummel sykdom på norske skip, den fryktede og dødelige beriberi. De som fikk sykdommen ble svake og svimle. Senere kom bloduttredelser i armer og bein. Dersom den syke ikke fikk behandling kunne hjertet svikte og vedkommende til slutt dø. Sjøfolk, leger og myndigheter sto hjelpeløse mot sykdommen, siden de ikke visste hva den skyldtes. Man hadde mistanke om at det skyldtes kostholdet, men ingen visste hvilken mat som spredte den farlige sykdommen.
I ettertid vet vi at beriberi skyldes mangel på B-vitamin. Sykdommen tiltok antagelig fordi norske skip i 1880- og 1890-årene gikk over til å servere hermetisk mat. Hermetikken var kokt lenge over høy varme for å være fri for sykdomsfremkallende bakterier. Men denne prosessen kokte også i stykker vitaminene.
Siden vitaminene ikke var kjent i 1890-årene, var det vanskelig å bekjempe beriberi. Men fra begynnelsen av 1900-tallet gikk sykdommen tilbake. Kortere seilaser på grunn av overgang til damp må ta en del av æren for dette. Videre kom det et tillegg til kostholdsforskriftene til sjøs i 1913, der mer grovbrød og grønnsaker ble påbudt. Men under lange opphold til sjøs, særlig under hvalfangsten, fortsatte beriberi å opptre også i 1910- og 1920-årene.
Kannibalisme om bord (bør dette avsnittet heller stå under forlis?)
I desember 1892 ble seilskipet ”Thekla” av Tønsberg rammet av et fryktelig uvær. De fleste forlot skuten, men fem mann ble igjen om bord fordi den siste livbåten ble knust. De søkte tilflukt i fokkemasten, hvorfra én falt ned i lasterommet og omkom. Etter 16 døgn uten mat og drikke tilbød et nederlandsk besetningsmedlem seg å ofre sitt liv for at de andre skulle få næring. Nederlenderen ble drept og de tre gjenlevende drakk blodet hans blandet med sjøvann. De tok deretter med seg deler av den drepte som de fortærte i masten. De tre ble senere reddet og brakt inn til Cuxhaven. Hjemme i Norge ble de siktet for kannibalisme. Saken ble imidlertid henlagt uten tiltale fordi handlingen var foretatt i ytterste nød.