Hvalfangst med armbrøst i Skogsvågen, Sund. Foto: Norges Fiskerimuseum/Museum Vest
Pil og bue eller armbrøst har vært brukt i Norge gjennom flere hundre år i forbindelse med hvalfangst. Et eksempel er den fangsten som foregikk i Skogsvågen ved Sotra i Hordaland like opp i moderne tid. Her fanget man middels store hvaler som spekkhoggere og vågehval. Sistnevnte har sitt navn nettopp etter fangstformen, som besto i å stenge byttedyr inne i egnede våger for senere avliving. Fangstredskapet var da ei not, og første skritt på veien mot avliving var å skyte ei forgiftet jernpil – dødspila – i byttet.
Av foto tatt i perioden ca. 1880-1950 kan vi se at små båter, helst oselvere, ble brukt for å vokte nota og for å nærme seg hvalen. Når byttet var truffet måtte det ikke slippe ut. Etter en tid, kanskje et par døgn, var hvalen så utmattet at man kunne komme innpå den, få slept den til land og lenset den. For å slepe hvalen benyttet man en skutel som ble støtt inn i dyret.
Et øyenvitne forteller rundt 1885 at mange harpuner ble revet ut under arbeidet med å hale hvalene til land, og at flere dyr derfor kom til å gå såret i dagevis før de ble drept. Åtte dager ble regnet for lenge, men i 1780-årene hører vi om en hval som det tok 17 dager å avlive. Etter 1900 ble dødspila erstattet med Krag-Jørgensen-gevær, og da måtte skutelen festes straks hvalen hadde fått det dødbringende skuddet, før den døde og sank.
Stedsnavn kysten rundt av typen Kvalsund, Kvalvik, Kvaløy osv. indikerer at veiding av hval kan ha foregått nettopp der, men metodene varierte. Noen steder ble hvalen jaget mot land, andre steder forvillet den seg inn i bukter. I 1830 skrev Jens Kraft (1784-1853) at det på to steder i Nordhordland og Voss fogderi foregikk et egenartet hvalfiske. Skogsvågen var det ene stedet, en rommelig våg med snevert innløp.
Her beskrives egnens bønder i arbeid med not, buer og jernpiler, koldbrann, avliving og partering som ovenfor omtalt. ”Saavel Spækket, som Kjødet spises af Almuen med Begjærlighed og tillaves paa forskjeelige Maader”, skriver Kraft, og fastslår at hvalene som ble tatt normalt ikke var over 20 alen lange. Et lignende hvalfiske fant også sted ”i Qvalvaag i Lindaas Præstegjeld, dog med den forskjel, at Hvalen her fanges med Harpun og Line.”
Kraft nevner ikke gift i forbindelse med pilene. Ifølge ham var det hvalens kraftige bevegelser som arbeidet pilen innover i kjøttet til den traff bein og dermed forårsaket koldbrann. På slutten av 1800-tallet ble det foretatt bakteriologiske studier for å verifisere giften, men resultatene er usikre. Det vi vet, er at kjøttet nesten råtnet rundt såret der pila traff. Dette stykket ble skåret vekk og pilene ble stukket fast og oppbevart i dette kjøttet.
Konservator Jørgen Brunchorst (1862-1917) ved Bergen Museum refererer i tidsskriftet Naturen 1889 en hvalskytter fra Sotra som hevdet at piler som ikke har vært på hval eller ikke slått an, ble satt inn i ”det raadne kjød et halvt døgns tid for at blive ens med de som dræber.” Det knyttet seg altså forestillinger til at kjøttet eller såret ga pilene evne til å drepe, men dette kan også ha opphav i gamle forestillinger om jaktlykke og jaktmagi.
Men om nå hvalen på en eller annen måte var forgiftet, hvorfor var den da likevel spiselig? De bakterier vi eventuelt snakker om, er av slekten Clostridium: stivkrampebakterier, botulismebakterier, bråsottbakterier osv. De finnes bl.a. naturlig i jordsmonn og kan volde dødelige sykdommer både hos dyr og mennesker. Bakteriene utvikler seg imidlertid først lokalt. Det er idet dyret er i ferd med å dø, at smitten sprer seg til resten av organismen.
Disse hvalene var imidlertid ikke selvdøde – de ble avlivet, og når det betente såret ble kuttet bort, var det som måtte være igjen av smitte i kjøttet ikke tilstrekkelig til å volde sykdom. Salting eller koking hjalp også til å sikre kvaliteten. Dessuten visste fiskerbøndene på Vestlandet å skille friskt fra bedervet kjøtt. Heiv de kjøttstykker på sjøen, ville det spiselige synke som en stein, mens det forgiftede ville flyte.
Slikt kan jo nesten oppfattes som en overlevering i tråd med den vannprøven man utsatte hekser for, men realiteten er at gassutvikling gir bedervet kjøtt oppdrift. Fangsten i Skogsvågen går mange hundre år tilbake i tid, og området representerer et viktig kulturminne. Når fangstformen fikk leve så lenge, skyldes det at den fylte en viktig funksjon – matauk. Årlig tok man fem, seks hval, noen ganger opp mot det dobbelte. Det ga trygghet for livberging når uår og avlingsskader truet. Fangsten i Skogsvågen opphørte først i begynnelsen av 1960-årene.
