En pust i bakken under klippfisktørkingen i Jofjøra på Giske i 1940-årene. Foto: Ukjent. Arkiv/utlån: FylkesFOTOArkivet i M og R, Arnhild Sæther.
Frem til ut i mellomkrigstiden bodde de aller fleste norske fiskere på gårder – de var fiskerbønder. På fiskerbondens gård var det kona som hadde hovedansvaret for driften når mannen var borte. Hun fikk hjelp av barn og gamle, og kunne også ta seg av hjemmefisket til husbruk. Kvinnene bidro med hjemmeproduksjon til fiskerbondens utrustning, som matvarer, klær og i noen grad redskaper. I strøk nær gode fiskefelter var det vanlig at mannfolka deltok i andre fiskerier i tillegg til det store sesongfisket, enten dette gjaldt skreifiske i Lofoten eller vårsildfiske på Vestlandet.
Denne arbeidsdelingen førte til en effektiv utnytting av husholdets arbeidskraft under knappe materielle rammer. Med unntak for Ålesund og en del fiskevær og små byer i Finnmark, var altså norsk fiskerinæring forankret i spredtbygde bygdesamfunn. Til forskjell fra dette bodde de fleste fiskere i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, ja, selv Danmark i byer og landsbyer. Men eksportpakkingen og også en god del av tilvirkingen skjedde i eller like ved kystbyene. Nesten alle byer vest for Lindesnes var mellom 1850 og 1950 basert på tilvirkning og eksport av fisk og sild og/eller sjøfart med verftsindustri.
Øst for Lindesnes spilte skogbruk og trelasthandel samme roller som fiske og fangst vest- og nordpå: Skogen var stort sett eid av bønder, og hogst og fløting ble utført av medlemmer av bondesamfunnet vinter og vår. Men langs Skagerrak ble mangesysleriet ut over på 1800-tallet langt mer sammensatt. Det nye drivgarnsfisket etter makrell fra 1830-tallet involverte mange også fra disse kystregionene. De større fangstmengdene som først ble skapt med makrellfisket og senere med sildefisket i siste del av århundret, ble dels eksportert som fersk vare til England, men gikk også til den voksende arbeiderbefolkningen i de østlige kystbyene.
Med utbygging av jernbanen kunne en dessuten nå deler av det indre Østlandet med ferskfisk. Kombinasjonen av konsentrert bosetning og utbedret infrastruktur skapte et hjemmemarked som en med unntak av Bergen ikke finner i resten av landet. Dette gav grunnlag for at det alt ved hundreårsskiftet var en del helårsfiskere i Skagerrak/Oslofjorden.
På Østlandet ble dessuten naturisen en viktig eksportvare fra midten av 1800-tallet, særlig langs telemarkskysten, ved Larvik og i bygdene rundt den innerste delen av Oslofjorden, nord for Moss. I toppårene like før 1900 ble det eksportert mer enn 500 000 tonn naturis årlig fra dette området. Norge dominerte dermed fullstendig markedet for naturis i Vest- og Nord-Europa. Dette skapte grunnlag for et økonomisk mangesysleri i kyststrøkene også østafjells, som i likhet med fiskerbondetilpasningen i andre landsdeler gjorde det mulig å fø langt flere mannesker enn jordbruket alene ville klart.
De marine ressursene og skognæringene, naturisproduksjonen og andre hovedsakelig kystnære næringer som gruvedrift og steinbryting kan betraktes som særtilfeller av en annen viktig side ved den norske modernæringen, som skiller den fra nesten alle andre europeiske lands jordbruk, nemlig utmarksbruket. Utmarka fikk stor og voksende betydning for driften, den utgjorde rundt 1800 en stor ressursbase i reserve. Norge hadde en vesentlig mindre andel dyrket mark enn de andre land i Europa, med beskjedne 2–3 % av det samlete landareal. Selv om mye var ødemark i form av høyfjell, breer og vann, gjensto det svære arealer til bruk som sommerbeite for husdyr og høsting av tilleggsfôr som skav, kvist, lauv og lav, i både åpent landskap og de store skogene, samt jakt og fiske i ferskvann.
Sammen med kombinasjonsnæringene åpnet utmarksbruket for en kraftig folkeøkning i jordbrukssamfunnet mellom1814 og 1870, uten overgang til mer moderne driftsformer, og uten at levestandarden gikk ned. I Europa var det bare Irland som hadde større folkeøkning etter 1814, men der endte det med katastrofe som følge av potetpesten i 1848, og en påfølgende nedgang i folketallet på flere millioner.
I Norge kom i perioden 1814–70 de rike vårsildinnsigene på Vestlandet til å spille en viktig rolle: Fangstene nådde de beste årene opp i èn million tønner. Sildepengene overrislet jordbruksbygdene, påskyndet overgangen til pengehusholdning, og førte dessuten til kraftig byvekst: Stavanger mangedoblet sitt innbyggertall i disse årene, Bergen fikk drahjelp og det grodde frem helt nye bysamfunn som Kopervik, Skudeneshavn, Haugesund, Florø og Ålesund.
