Det uforutsigbare markedet

Næringene langs kysten er utadvendte og har hele tiden vært tett sammenvevd med den internasjonale markedsutviklingen. En har måttet tilpasse seg raske omskifter som følge av krigsblokade, internasjonal konjunktursvikt, endret tollpolitikk, introduksjon av nye konkurrerende produkter, og ikke minst synkende etterspørsel selv i gode tider etter innarbeidede produkter i de tradisjonelle markeder: Fiskerinæringen rommer eksempler også på slike omstillinger. Den gradvise omlegging i tilvirkingen av skrei fra tørrfisk til klippfisk i de tre hundreårene etter 1700 var et svar på konkurransen fra saltfisk og klippfisk fra de store nye torskefiskeriene på Newfoundland. På 1900-tallet var klippfisken blitt et langt større produkt for norsk fiskerinæring enn tørrfisken, som dessuten etter hvert hadde måttet finne nye markeder, i Italia og Afrika. Omleggingen førte til at Nordvestlandet fikk en større rolle i tilvirkingen og eksporten av hvitfisk enn før, og ble avgjørende for fremveksten av byene Kristiansund og Ålesund.

Fra 1960-årene måtte så både klippfisk og tørrfisk konkurrere om råfisken med et helt nytt produkt, nemlig frossenfisk: Utbyggingen av integrerte kjølekjeder (kjølevogner og -biler, frysedisker og kjøleskap) i de vestlige industriland hadde gjort at man ved gjenreisingen etter krigsødeleggelsene i Nord-Norge satset på filetindustri. Med frossenfisken hadde man overvunnet problemet med den lange avstanden til de lukrative markedene for fersk fisk. Omleggingen styrket også igjen Nord-Norges rolle i tilvirkningsleddet. I de senere tiårene har det vokset frem en økende gruppe kvalitetsbevisste og kresne kundegrupper som igjen stiller nye krav til fangstmetode og tilvirkning: Tørrfisk og klippfisk har antakelig en lys fremtid som ”slowfood”-produkter med en lang kulturhistorie bak seg.
 
<= Forrige side Neste side =>