Ekofisk 2/4 T var verdens første betongkonstruksjon bygget for petroleumsvirksomheten. Foto: Norsk Oljemuseum / Husmo Foto.
Økonomisk vekst innebærer teknologiske fremskritt, økt inntekt, og dermed også endrede forbruksvaner. Etter den første industrielle revolusjon, som utfoldet seg i Storbritannia i tiårene etter 1760, og som raskt spredte seg til andre land i Vest-Europa og Nord-Amerika, har en hovedlinje i både Vestens og Norges historie vært en både kraftig og stort sett varig, ja, akselererende økonomisk vekst – vekst og endring. Norge har faktisk klart seg bedre enn de fleste europeiske land i denne langsiktige vekstprosessen.
Et bemerkelsesverdig trekk ved prosessen i Norge er at den i vesentlig grad har vært knyttet til stadige nye former for utnytting av marine-maritime ressurser og kompetanse knyttet til fiske, fangst, sjøfart og sjørettet verkstedsindustri, like frem til i dag. Dette mens man i verden for øvrig i økende grad har frigjort seg fra naturressursenes begrensninger. De to mest slående kontrasteksemplene er Japan og Sør-Korea, hvor to av etterkrigstidens mest imponerende ”økonomiske undere” har foregått praktisk talt uten støtte i lokale naturressurser.
Norge har også i dag en meget stor utenrikssektor, men mindre enestående enn for hundre år siden på grunn av den tiltakende globalisering av alle lands næringsliv. Men i Norge er sektoren fremdeles i overveiende grad knyttet til marine og maritime ressurser, faktisk mer så enn for 30 år siden: Petroleumssektoren har etter 1980 overtatt som økonomisk vekstmotor og overlegent viktigste næringsfundament, og råoljen alene står for mer enn 40 % av samlet eksportverdi (2006), i tillegg kommer den betydelige gasseksporten.
Norge er fremdeles en ledende sjøfartsnasjon – andelen av verdens tonnasje varierer mellom fem og ti %. Flåtens struktur tilpasses stadig både den egne petroleumssektorens skiftende behov, og endringer i den voksende verdensøkonomiens transportbehov. Norske redere tjente gode penger på den pågående store overføring av industriproduksjon fra Europa og Nord-Amerika til Det fjerne Østen. Norske tørrlastskip frakter både malmer, mineraler, trelast og andre bulkvarer østover, mens en stor del av bilene bringes tilbake til Vesten med henimot 200 spesialiserte norske bilskip. Sjømat er landets tredje største eksportvaregruppe. Høyteknologiske, men sterkt kvantumsbegrensede saltvannsfiskerier er supplert med en havbruksnæring, som allerede har passert de første i salgsverdi på første hånd, og som dessuten har potensial for en flerdobling av produksjonen.
En skal likevel ikke overdrive betydningen av de marine-maritime ressurser, i en virkelig globalisert økonomi: Naboland som Sverige og Finland har de siste 30 årene klart seg nesten like bra som Norge, uten olje og gass, og stort sett uten fiske og sjøfart. Samtidig har veksten i Skandinavia vært sterkere enn i resten av Europa. Det er viktig nok i denne sammenhengen at den norske veien til velstandssamfunnet fortsatt skjer ved intensivert satsing på marine-maritime ressurser. Norge er altså i en heldig situasjon på grunn av tilgangen til rike naturressurser, men veksten og velstanden skyldes likevel langt mer enn flaks og slump. Den næringsmessige tilpasningen er blitt fulgt opp og tilrettelagt av en styringsvillig og langsiktig tenkende stat, særlig i forhold til petroleumsnæringen.
Det er bemerkelsesverdig at et lite land som Norge helt fra starten i siste halvdel av 1960-årene maktet å sikre nasjonal styring og dermed en samfunnsmessig balansert næringsutvikling av det produksjonsteknisk sett uhyre krevende prosjektet utvinning av olje i Nordsjøen. Dette var et felt som til da på den internasjonale arena hadde vært dominert av noen av verdens aller største private og ’imperialistiske’ selskaper, ”The Seven Sisters”. Det hører med i dette bildet at det samme lille landet maktet å gjennomføre de stadig mer teknisk krevende og kompliserte utvinnings- og rørledningsprosjekter de siste 20–30 år.
Som spektakulært eksempel nevnes at Troll A-plattformen fra 1985 er 472 meter høy og at mengden av armeringsjern er 15 ganger større enn i Eiffeltårnet. Under slepingen fra byggestedet Hinnavåg ved Stavanger til feltet i Nordsjøen ble overbygningen – det svære prosessanlegget som var bygd ved Aker Stord – løftet på plass med millimeters presisjon på Vats i Vindafjorden. Dette er den uten sammenligning største gjenstand menneskene har flyttet noensinne. Vi føyer til at Troll inntil dagens Stokhman-felt var verdens største gassfelt til havs, og Statfjord en tid var verdens største oljefelt til havs. Dagens utvinningsteknologi er enda mer avansert, med sine plattformløse fjernstyrte undervannsinnretninger. Verdens lengste undervanns rørledning går fra Ormen Lange til Skottland.
Billedtekst: Ekofisk 2/4 T var verdens første betongkonstruksjon bygget for petroleumsvirksomheten. Den ble bygget i Stavanger i 1971-1973 som lagertank for olje når dårlig vær forhindret bøyelasting. I 1989 ble det installert en ekstra beskyttelsesvegg i betong rundt tanken fordi havbunnen hadde sunket. Ekofisk 2/4 T ble stengt i 1998. Foto: Norsk Oljemuseum/Husmo Foto.
