Kulturelle særdrag

Båter og fartøyer
Den lange og sterkt oppstykkede kysten har gitt Norge en internasjonalt sett enestående bestand av tradisjonelle bruksbåter. Vi har sett at fiskerne for hundre år siden nyttet 100 000 båter, langt de fleste åpne trebåter med fra to til fem årepar og seil. Byggemåte og form varierte fra distrikt til distrikt, som følge av forskjeller i topografi, vær- og strømforhold, fangstmåte og i noen grad kulturimpulser utenfra.

Selv om typene hadde undergått visse endringer over tid, går det tydelige linjer fra for eksempel oselveren like tilbake til gokstadfunnets mer enn tusen år gamle småbåter. For kystboerne var båten lenge like viktig som hesten for innlandsbonden eller bilen for dagens nordmenn, til fiske, annet arbeid og all slags transport. På en typisk fiskerbondegård i et kyststrøk som Tysnes i Sunnhordland var det vanlig med fem–seks båter: én eller to ”storebåter” med fire eller fem årepar til sildefiske, tyngre fraktarbeid (”laderomsbåt”) og kirkeferd, en seksæring og to–tre færinger til andre fiskerier, ”nærtrafikk” med mer. Selv en gitt båttype som oselveren fikk sin form påvirket av bruksmåten; om den skulle brukes til linefiske eller annet fiske, som basbåt, til skarpseiling eller frakt av last.
En svær flåte av råseiljekter, hardangerjakter og galeaser besørget det tyngre fraktarbeidet over de lengre avstander, mellom fiskesteder og eksporthavner, mellom bygdelag og nærmeste by. Både i Nord-Norge og i Sogn og Fjordane var det vanlig med jekter knyttet til det enkelte bygdelag. Bare i Nordland fylke var det så seint som i 1890 hele 350 jekter.
 
<= Forrige side Neste side =>