Kulturmøte og kulturspredning langs kysten

Fiskeværet Svolvær ca. 1890. En viktig møteplass for fiskere. Foruten fiskernes båter ser vi jekter, jakter og galeaser, de siste med fiskekjøpere sørfra. Foto: Ukjent. Lofotmuseet.
Fiskeværet Svolvær ca. 1890. En viktig møteplass for fiskere. Foruten fiskernes båter ser vi jekter, jakter og galeaser, de siste med fiskekjøpere sørfra. Foto: Ukjent. Lofotmuseet.
Misjonssaken engasjerte særlig mange kvinner fra kyst-Norge. Foto: A-1260 Schanning, Karen Dorothea, album A9. Misjonsarkivet/Misjonshøgskolen.
Misjonssaken engasjerte særlig mange kvinner fra kyst-Norge. Foto: A-1260 Schanning, Karen Dorothea, album A9. Misjonsarkivet/Misjonshøgskolen.

Kystens folk har hele tiden hatt en stor geografisk mobilitet og møtestedene har vært like mange som de har vært viktige. Arenaene for kulturmøter har vært mange. Fiskerbøndene både i vest og nord måtte reise ut opp til flere måneder for året. Til lofotfisket kom de seilende og roende fra store deler av Nord-Norge, og ofte lenger av gårde. På samme vis drog sildefiskere fra Lista til Nordfjord, mens atter andre reiste den lange veien fra innerst i fjordene til de beste fiskeplassene ute ved fjordmunningene og øyene. Det sesongpregede fisket omskapte for en kort periode små fiskevær til støyende småbyer med opptil tusenvis av ”innbyggere”. Her var mengdevis av gutter og menn som rodde fiske, jenter og kvinner som arbeidet som kokker eller tilvirket fisk. Dette medførte utveksling av nyttig kunnskap om nye typer redskap og båter, men virket også til å spre nye impulser innen kultur, politikk og religion. De mer enn 1000 jekter og jakter, senere avløst av motorskøyter, i fraktfart av ulik lengde bandt hele kysten sammen på langs og tvers.

Kystbyene ble varige møteplasser for fiskere og bønder som søkte inn her med fersk og foredlet fangst. Ikke minst ble de en viktig kontaktflate mot resten av verden. Utenlandske kjøpmenn og sjøfolk satte sitt preg på bybildet i både små og større tettsteder langs kysten, fra tyske skip i vinteropplag ved Kleven i sør til pomorskip i Hammerfest i nord. Samtidig satte også våre sjømenn sitt preg på havnebildet i fjerne farvann. I sørlandsbyene, i

Stavanger, Skudeneshavn, Haugesund og Bergen var sjømenn i utenriks fart største arbeidstakergruppen gjennom store deler av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet, som hvalfangerne var det etter 1920 i de største vestfoldbyene. På det meste tilbrakte så mye som 60 000 nordmenn, også fra bygdene, år av sitt liv i fraktfart mellom havner i fjerne land, både Amerika, det fjerne Østen og Afrika. De brakte med seg hjem fremmede kulturimpulser, opplevde andre kulturer og fikk gløtt av den store verden.

Norge har manglet et eget kolonirike. Men hvor mange andre land har hatt et så geografisk vidstrakt nett av sjømannskirker i viktige havnebyer på tre–fire kontinenter? Like bemerkelsesverdig er det at småkårsfolk i bygd og by etter en beskjeden start i 1840-årene kom til å legge ned store ressurser i form av penger og fritidsarbeid på å finansiere misjonærers virke under fjerne himmelstrøk som Sør-Afrika, Madagaskar, Kina, Korea, Tibet, India og Israel, for nevne noen av de viktigste stedene.

De regioner som rekrutterte fiskerne og sjøfolkene på Sør- og Vestlandet var samtidig de strøk hvor lekmannskristendom, misjon og avholdssak – ”motkulturene” – stod sterkest. Dette kan ha hatt noe av sin forklaring i det utstrakte internasjonale samkvem gjennom sjøfart og utenrikshandel. Viktigere var det trolig at risikoen for liv og helse var langt større i de åpne fiskebåter og på seilskutene enn i arbeidsplassene på land. Muligheten for forlis skapte sammen med langsom postgang usikkerhet og angst hos familiene hjemme. Dette kan ha disponert for større mottakelighet for religiøse vekkelser. Samtidig kan det sterkt egalitære kystsamfunnet ha gjort det naturlig å slutte seg til retninger med front mot embetskirken, slik som den lavkirkelige lekmannsbevegelsen. Det går en klar linje fra denne til den store venstrekoalisjonen, som gjennom forfatningsreformen i 1884 erobret embetsstandens viktigste bolverk – regjeringsmakten.

Enkelte forskere har forsøkt å trekke linjer mellom lekmannsbevegelse og entreprenørånd i kystøkonomien, særlig på Sør-Vestlandet i vårsildfiskets og seilskutenes tid på 1800-tallet. Haugianernes aktive rolle i det nye næringslivet de første tiårene etter 1814 er velkjent. Men det er et åpent spørsmål om det eventuelt var sildefisket som ny og voksende arena for risikovillige entreprenører med røtter i bondesamfunnet, som disponerte for de nye religiøse holdninger, eller om årsaksforholdet gikk motsatt vei: at lekmannskristendommen gjennom sin vekt på selvdisiplin, ydmykhet/nøysomhet og arbeidsomhet stimulerte til foretakssomhet. Det har vært hevdet at det mer stabile og passive torskefisket passet dårligere inn i dette bildet, selv om en også i disse kyststrøkene har hatt sterke religiøse bevegelser langs kysten.

Læstadianismen fikk et solid fotfeste i deler av Nord-Norge og den hadde på flere områder likhetspunkter med haugianere og lekmannsbevegelser på Vestlandet. Alkohol, latskap og prangeri og gudløshet ble like kraftig fordømt av begge. Men mens haugianerne har fått ta del i æren for økonomisk fremdrift og kapitalistisk tankegang, blir læstadianerne gjerne beskyldt for ikke bare å gjøre nøysomhet til en dyd, men også fattigdommen. En skal være forsiktig med å trekke disse kontrastene for langt, men det er i det minste et tankekors at urbaniseringsvirkningen av vårsildfisket i årene 1814–70 ble så mye kraftigere på Vestlandet enn den tilsvarende virkning av torskefiskeriene i Nord-Norge. For så vidt også at en vesentlig del av de nordnorske torskeproduktene ble eksportert over Bergen, Kristiansund og Ålesund helt til ut på 1950-tallet.

Billedtekst 1: Fiskeværet Svolvær ca. 1890. En viktig møteplass for fiskere. Foruten fiskernes båter ser vi jekter, jakter og galeaser, de siste med fiskekjøpere sørfra. Svolvær var sete for Lofotoppsynet og ble sammen med Kabelvåg og Henningsvær sentrale havner for lofotfisket. Stedet utviklet seg til et økonomisk sentrum for hele Lofoten, og ble by (ladested) i 1918, med 2400 innbyggere, mot bare 345 i 1875. Foto: Ukjent. Lofotmuseet.

Billedtekst 2: Misjonssaken engasjerte særlig mange kvinner fra kyst-Norge. Dette bildet frå 1929 er av Sofie Josefine Rønnevik (1894-1963) frå Tysvær, som var misjonær på Madagaskar 1926-46. Foto: A-1260 Schanning, Karen Dorothea, album A9. Misjonsarkivet/Misjonshøgskolen.
 
<= Forrige side Neste side =>