Tegning av en kogge etter et bysegl fra hansabyen Stralsund i middelalderen. Foto fritt tilgjengelig på Wikimedia Commons
I 1962 ble det funnet en godt bevart 23,5 meter lang og 7,5 meter bred kogge som er tidfestet til rundt 1380. Foto fritt tilgjengelig på Wikimedia.
Norsk eksport til England var nå konsentrert om noen få varer: tran (fiskeolje) og framfor alt tørrfisk. Det kan ha blitt utført tørrfisk fra Nord-Norge alt i vikingtiden, men særlig fra rundt 1100 ble dette en betydelig handelsvare. Rundt 1300 ble det også eksportert en del sild, trelast og huder. Andre varer, som tjære, pottaske, svovel, harpiks, fargemose, hasselnøtter, brynestein, tørket laks og ørret, andre fiskeprodukter, selfett, selskinn og smør utgjorde til sammen bare én prosent av den registrerte verdien. Tran og spesielt tørrfisk var typiske bergensvarer.
I de første årene som dekkes av tollrullene, kom en betydelig del av disse varene med skip til England fra Trondheim, fiskeolje dessuten med skip fra de østnorske byene. Men Bergen var i ferd med å bli oppsamlingsplass for all tørrfisk nordfra. Utførselen til Øst-England er anslått til rundt 2000 tonn årlig. En del av trelasten kom også fra Vestlandet. Den var ellers en viktig del av den mer beskjedne utførselen på skip fra de østnorske byene, som forøvrig særlig omfattet huder, sild og andre fiskeprodukter. Innførselen var på samme måte konsentrert om noen få massevarer, selv om den også omfattet eksotiske luksusprodukter. Viktigst var ulike kornvarer, særlig rug fra Østersjø-området, og dernest tekstiler.
Fra 1330-årene ble handelen og skipsfarten til og fra Norge dominert av skip og kjøpmenn fra tyske byer organisert i Hansaforbundet. De utkonkurrerte andre utlendinger og det meste av den norske handelssjøfarten på utlandet. Tradisjonelt er dette blitt forklart med at tyskernes skip, koggene, var helt overlegne med sin store lasteevne, og at norsk handelspolitikk favoriserte tyskerne. Men en typisk kogg var bare vel 20 meter lang, og var som norske skip utstyrt med én mast og et enkelt, stort råseil. Selv om koggen var bred og stakk dypt, var ikke lasteevnen større enn på de største norske handelsskipene fra denne tiden.
Og handelspolitikken på 12- og 1300-tallet tilgodeså neppe tyskerne på bekostning av norsk handelssjøfart. De tyske kjøpmennene hadde imidlertid mer kapital og var bedre organisert, med tidlig og utstrakt bruk av kompaniskap, kommisjonshandel og skrift. Fra midten av 1200-tallet sluttet de å følge skipene og varene selv, og opererte i stedet gjennom fastboende representanter i havnene som de handlet på.
Billedtekst: 2. I 1962 ble det funnet en godt bevart 23,5 meter lang og 7,5 meter bred kogge som er tidfestet til rundt 1380. Både vraket av den såkalte Bremerkoggen og denne seilende rekonstruksjonen kan ses ved Deutsches Schiffahrtsmuseum i Bremerhaven. Foto fritt tilgjengelig på Wikimedia Commons.
