Nye driftsformer ga mer kapital

Storhetstiden i norsk skipsfart på 1800-tallet bygde på relativt lite kapitalkrevende teknologi. Dampskipene utgjorde en stor investering som skulle forrentes gjennom driften av skipene. Det skapte behov for en fastere hånd om den rederimessige driften av skipene hvor erfaring og spesialisering ble vesentlige faktorer. Også dampskipene ble i den første fasen finansiert ved tegning av parter, men antallet parthavere økte, dels som følge av høyere kapitalkrav.

Merarbeidet førte til at kjøpmannsrederne stod overfor valget mellom å satse på rederidrift eller å konsentrere seg om kjøpmannsvirksomheten. Mange kjøpmenn beholdt likevel sine økonomiske interesser i skipsfarten. Blant de nye disponentene og rederne som kom til i denne fasen, var det mange skipsførere, hvorav de fleste hadde hatt parter i skipene de førte. Når nå mer av rederidriften foregikk på landjorden, valgte mange skipsførere å gå i land for å tilføre rederiet maritim kompetanse, mens forretningsmannen sto for den merkantile kompetansen.

Partrederiformen var uegnet til å bevare kapital og skape kontinuitet i rederivirksomheten. For mange ble løsningen opprettelse av skipsaksjeselskap og flerskipsrederier, en utvikling som skjøt fart rundt 1900. Her ledet østlandsregionen an i moderniseringen, mens det øvrige Norge, særlig Bergen, bare fulgte nølende etter.

<= Forrige side Neste side =>