Sjøinnrullering
For å sikre dyktige sjøfolk til orlogsflåten i tilfelle krig, ble det i 1704 innført frivillig innrullering for sjøfolk som var villige til å gå i kongens tjeneste i tilfelle krig. For dette fikk de privilegier og friheter. Fra 1770 ble innrulleringen obligatorisk. Alle som kunne regnes som sjøfolk ble med visse unntak innrullert. De skulle møte til sesjon ved fylte 16 år, innskrives og motta sitt patent (sertifikat) som sjøinnrullert. Mannskapet ble inndelt i aldersklasser og etter dugelighet – befarne, halvbefarne, sjøvante og ikke sjøvante. Tjenestetiden ble regnet inntil de ble meddelt avskjeds- eller fripass og slettet fra rullen. Mannskap over 50 år var fritatt for orlogstjeneste, og skulle heller ikke møte ved de årlige sesjonene. Innrullerte med skippersertifikat var også fritatt for utskriving. Avskjeds-, udyktighets- eller fripass ble utstedt ved sesjonene. De innrullerte kunne i fredstid fritt ta hyre etter å ha anmeldt den påtenkte reise for sjøinnrulleringen som da utstedte sertifikat/pass. Skipsførere måtte bare forhyre dem som var utstyrt med gyldige patenter, sertifikater eller pass.
Sjøfolk som skulle rulleføres var de som bodde i byene og ladestedene og ernærte seg av losvesen, og de som arbeidet om bord på skip, prammer, jakter, båter og andre fartøyer. Det gjaldt også de som førte tømmerflåter eller var skips- og båtbyggere, samt de som ernærte seg av fiskeri. Dessuten gjaldt det alle strandsittere som hørte inn under kjøpstadens jurisdiksjon. Alle som var innført i sjørullene, skulle ”ene og alene” være berettiget til å ernære seg ved å fare på skip. Det var forbudt for alle andre å ta hyre, og det var forbudt for skipperen å forhyre andre. Tillatelse for en innrullert til å ta hyre på et fremmed skip ble bare gitt når det var flere matroser i distriktet enn det trengtes til handelsflåten og når vedkommende stilte en annen mann som garanti for at han vendte tilbake ved reisens slutt. Det å reise til sjøs var med andre ord et privilegium for en begrenset del av befolkningen. Til gjengjeld skulle de være pliktige til tjeneste i marinen. Det var i perioder motstand mot dette pga mangel på sjøfolk, spesielt på Østlandet. Skip som seilte hjem med utenlandske sjøfolk til erstatning for sjøfolk som hadde rømt i utenlandske havner, fikk ikke lov til å seile ut igjen med sine utenlandske sjøfolk. Først fra 1854 ble det tillatt å forhyre utlendinger i et antall av 1/3 av mannskapet. Samtidig fikk de innrullerte tillatelse til å la seg forhyre på utenlandske skip i fredstid.