Miljøbevegelsen entrer arenaen

Hval-aktivist Paul Watson er fengslet i Nederland. Rettshøring av Paul Watson i byen Haarlem. Tyske aksjonister demonstrerte utenfor rettsbygningen og viste sitt syn på norsk hvalfangst. Foto: Knut Snare/Aftenposten/SCANPIX, 1997
Hval-aktivist Paul Watson er fengslet i Nederland. Rettshøring av Paul Watson i byen Haarlem. Tyske aksjonister demonstrerte utenfor rettsbygningen og viste sitt syn på norsk hvalfangst. Foto: Knut Snare/Aftenposten/SCANPIX, 1997
Oslo. Stortinget 1997. Representanter for det nye stortinget samlet for første gang. Steinar Bastesen fra Tverrpolitisk Folkevalgte, senere Kystpartiet, glir inn blant de historiske menn. Foto: Berit Roald / SCANPIX
Oslo. Stortinget 1997. Representanter for det nye stortinget samlet for første gang. Steinar Bastesen fra Tverrpolitisk Folkevalgte, senere Kystpartiet, glir inn blant de historiske menn. Foto: Berit Roald / SCANPIX

Som vi har sett, går advarende og negative reaksjoner på hvalfangst langt tilbake i tid. Fyrstinne von Lievens reaksjon på begynnelsen av 1800-tallet bunnet nok helst i overklassens romantiske natursyn, mens argumentasjonen i Finnmark på slutten av 1800-tallet viser at det da allerede fantes bevissthet rundt problemer som bevaring av hvalfangsten, bevaring av tradisjonelle næringer og vern av hvalene. I tillegg finner vi protester mot stank, tilgrising og forsøpling. Lignende reaksjoner finner vi også på andre felt der industriell hvalfangst foregikk nær lokalbefolkningen, som på Island og andre øygrupper i nord, og på tropefeltene. Det som drev Bjarne Aagaard i hans kamp rundt 1930, var hensynet til fangstarbeiderne og deres familier, som var avhengige av en fornuftig beskatning dersom næringen skulle overleve.

FNs første miljøvernkonferanse i Stockholm i juni 1972 danner et viktig grenseskille. 113 land deltok, og vedtok FNs miljøvernerklæring. Samme året forlot IWC blåhvalenheten og gikk over til å forvalte hver enkelt bestand. For mange verneorganisasjoner ble hvalen et symbol og det ble stadig vanskeligere å opptre som fangstnasjon på den internasjonale arenaen. I 1986 fredet IWC den nord-øst-atlantiske vågehvalen. Norge reserverte seg mot vedtaket, innførte midlertidig fangststopp og startet et hvaltellingsprogram.

I 1993 åpnet Norge igjen for kommersiell fangst og fanget lenge rundt 600 dyr årlig. I 2011 vil kvoten være 1286 dyr. Hvalfangsten er politisk belastende for Norge, og det er blitt spurt om den ikke burde stanses, siden den er av helt underordnet betydning for norsk økonomi. Så beskjeden som fangsten er i dag, er det knapt mulig å hevde at den ikke er bærekraftig, men argumentet har vanskelig for å få gjennomslag internasjonalt. Saken dreier seg om nasjonal selvråderett over egne ressurser, og negativ opinion synes å være kalkulert inn i prisen fra myndighetenes side.

Uten betydning er fangsten likevel ikke. For hvalfangerne som deltar kan mer enn halve årsfortjenesten komme derfra. Vågehvalen omfattes imidlertid av Washington-konvensjonen om handel med truede dyrearter av 1975, CITES (Convention on International Trade of Endangered Species), og Norge hadde derfor eksportforbud på hvalproduktene fram til 2001. Siden har man gitt eksporttillatelser til land som er villige til å foreta DNA-testing av produktene, slik at man kan spore opp dyr som måtte være fanget utenfor kvotene.

Japan, Island og Færøyene er mulige markeder for norsk kjøtt, men de japanske kvalitetskravene er meget strenge da produktene spises rå. Under sin tale på Småkvalfangerlagets årsmøtet i desember 2009 konkluderte derfor fiskeriog kystminister Lisbeth Berg-Hansen med at hjemmemarkedet fortsatt må være det viktigste markedet. Er det ikke som om det 10 000 år gamle sjøbergingsprinsippet vegrer med å forlate oss?

<= Forrige side Neste side =>