Hansatid og jektefart

Pauline er den siste seilende originale jekta i Norge. Foto: Arne-Terje Sæther.
Pauline er den siste seilende originale jekta i Norge. Foto: Arne-Terje Sæther.
Røst der Pietro Querini strandet i 1432 har opplevd et svært rikt fiske i de siste årene. Her er stedet fotografert i 1996. Hjellene er klare for henging av sesongens fangst. Foto: Helge A. Wold, Tromsø Museum, Universitetsmuseet.
Røst der Pietro Querini strandet i 1432 har opplevd et svært rikt fiske i de siste årene. Her er stedet fotografert i 1996. Hjellene er klare for henging av sesongens fangst. Foto: Helge A. Wold, Tromsø Museum, Universitetsmuseet.

Etter at den store pestkatastrofen svartedauden rammet Norge med voldsom kraft midt på 1300-tallet, skjedde det dramatiske endringer i handelen med fisk. For det første gikk prisene kraftig opp. Sammenhengen er kompleks. Befokningsnedgangen førte til et kraftig fall i etterspørselen etter jord. Bøndene var leilendinger og leide jorda de dyrket, kirke, stat og stormenn var jordeiere. Jordleia sank altså, og det gjorde også prisen på korn og andre vekster som ble dyrket.

Prisen på animalske produkter, kjøtt og fisk, holdt seg derimot relativt bedre oppe. Bytteforholdet mellom fisk og korn endret seg ut fra dette til fiskerens fordel; han fikk mer korn igjen for et bestemt kvantum tørrfisk enn tidligere. Resultatet ble folkeflyttinger ut mot kysten nærmest de beste fiskefeltene. Det ble viktigere for folk å sikre seg inntektene fra fisket, mens hensynet til gode vilkår for å drive jorda ikke var like viktig som tidligere.

Det vokste etter hvert også fram en rekke fiskevær - steder med tett bosetting av spesialiserte fiskere. Vi finner dem for eksempel på Nord-Møre, i Trøndelag, nord i Vesterålen på Bleik, på Andenes og på Langenes og videre nordover på Senja, i Nord-Troms og ikke minst i Finnmark, der det fant sted en norsk befolkningsekspansjon ytterst på kysten. For det andre skjedde det en omveltning i organiseringen av tørrfiskhandelen. Den tyske handelsorganisasjonen, Hansaen, fikk sterkere og sterkere kontroll over utenrikshandelen i Bergen. Vágar, som hadde sin største blomstringstid på 12- og 1300-tallet, opplevde snart en dramatisk tilbakegang, og forsvant etter hvert i historiens tussmørke.

Nordlendingene begynte selv å føre tørrfisken sin til Bergen i stedet for å bytte den mot kornvarer på det tradisjonelle stevnet i nord. Slik oppsto jektefarten, et transportsystem som kom til å vare helt fram til slutten av 1800-tallet. Systemet fungerte på denne måten: Lofoten og lofotfisket sto like sentralt som før. Hit svømte fortsatt skrei i kolossale stimer hver vinter. Hit dro fiskerne fra hele Nord-Norge og enda mer langveisfra for å være med på det store eventyret og det store slitet under fisket. Her hengte de fangsten på hjell og dro så hjem hver til sitt, for deltakelse i hjemmefiske og i andre fiskerier og for å bidra i våronna.

Når sommeren kom og fisken som hang i Lofoten var tørr, seilte fiskerne tilbake hit for å skipe den ferdige tørrfisken til Bergen. Men nå var det jekta, et transportfartøy, som ble brukt og ikke nordlandsbåten. Jektene gikk fra de forskjellige distriktene i nord til Lofoten og lastet inn tørrfisken. Deretter bar det til Bergen for kjøpslåing og handel. Her var hver enkelt knyttet til sin spesielle handelsmann, her fikk man avsetning for fisken i bytte mot varer og utredning for neste sesong, men her kunne man også havne i ei nokså bunnløs gjeld etter hvert.

Det må ha vært som et pust av eventyret, et møte med den store verden, å være med på ei slik jekt for første gangen. Turen tok i gjennomsnitt ca. to måneder. Det kunne selvsagt være en farefull fart og mye sto på spill, både av verdier og menneskeliv i ei tid der ingen hadde hørt om forsikringsordninger. De som det gikk godt med, kom tilbake med korn og melvarer, tøy og kjolestoff, bygaver til de som ventet hjemme, men også sikkert impulser og ideer.

Jektefarten og tørrfiskomsetningen var både en vareutveksling, men også en gigantisk kulturutveksling som har hatt svært stor betydning for folket på kysten i hundrevis av år. I dag er Italia det viktigste markedet for lofottørrfisk av ypperste kvalitet. Handelsforbindelsen mellom Lofoten og Italia er svært gammel, men opprinnelsen har vi ingen sikker kunnskap om. Vi vet imidlertid at handelen mellom Italia og Flandern (region nordvest i dagens Belgia) var viktig under renessansen på slutten av seinmiddelalderen og i tidlig nytid på 1400- og 1500-tallet.

Varetransporten mellom de to områdene gikk med båt, og det er sannsynlig at italienske kjøpmenn har blitt kjent med den norske tørrfisken i Flandern, funnet den velegnet som skipsproviant for reisene til og fra Middelhavet og at handels- og sjøfartsbyene Venezia og Genova har fungert som en innfallsport for tørrfisk fra nord til det italienske markedet. Den italienske adelsmannen og kjøpmannen Pietro Querini fra Venezia ble uansett kjent med tørrfiskproduksjonen og naturforholdene i Lofoten på en mer direkte måte.

På en sjøreise fra Middelhavet til Flandern høsten 1431 forliste skipet, og Querini og deler av mannskapet overlevde på mirakuløst vis. De reddet seg i land på Røst ytterst i Lofoten like etter nyttår i 1432 etter å ha drevet rundt i en livbåt på det åpne havet i ukevis. I beretningene om denne hendelsen og om oppholdet på Røst får vi en enestående øyenvitneskildring om fisket, tørrfiskproduksjonen og dagliglivets seder og skikker i Lofoten i seinmiddelalderen.

Billedtekst 1: Pauline er den siste seilende originale jekta i Norge. Den er bygd i Steinkjer i 1897 og eies i dag av Egge museum, avdeling i Stiklestad nasjonale kultursenter. Her er ”Pauline” fotografert under seil på nordlandskysten, med Træna i bakgrunnen. Foto: Arne-Terje Sæther.

  <= Forrige side Neste side =>