De eldste spor

De første sikre kildene vi kjenner til når det gjelder maritim infrastruktur i Norge, stammer fra vikingtiden og tidlig middelalder. Til tross for at nordboerne tidlig må ha vært gode båtbyggere, sjøfolk og navigatører, er det få fysiske spor som vitner om en gammel infrastruktur langs kysten. Dette kan til en viss grad forklares ved at navigasjonen var basert på fjell- og landskapsformasjoner, dessuten var de mange viker, våger og fjorder velegnet som naturlige havnesteder for datidens fartøy.

Troverdige kilder om de eldste menneskebygde navigasjonsinstallasjon i Norge er beskrevet i ”Landnåmåbok”. Der får vi blant annet høre:

”Om lag år 869 drog Floke Vildgerdson frå garden Smørsund i Sveio i vesterveg for å finna Snøland. Floke, som seinare har fått namnet Ramnafloke, låg på Ryvardsneset i påvente av seglingsbør. Her fanga han tre ramnar som han skulle bruke til å finne land med. Floke heldt så eit stort blot for å trolle kraft i ramnane. Deretter bygde han ein varde på Ryvardneset.”

Varden som Floke bygde var av stein, og var trolig motivert av å kunne navigere rett hjem på tilbaketuren fra Island. Lenge ble varden kalt for Flokevarden, men fikk senere navnet Ryvarden. Dette sjømerket var aktivt i nesten tusen år; frem til det på midten av 1800-tallet kom anmodninger om at det måtte anbringes en fyrstasjon på stedet, fordi Flokes varde ikke var god nok for sildefiskerne.

Fyret ble oppført, og under kunngjøringen stod det å lese: ”Ryvarden fyr. Dette er plaseret tæt ved den Sammesteds staaende Varde, og sees fra Lyngholmen ud over Fjorden til Smørvigodden”. Fyrdirektøren fikk imidlertid pinlig erfare at denne beskrivelsen ikke var riktig, da han noen år senere skulle besøke stedet. Fyret stod ikke ”tæt ved” den gamle varden, for arbeiderne som bygde stasjonen, tok nøkternt og sparsommelig i bruk steinen fra den gamle varden når de la den nye grunnmuren.

  <= Forrige side Neste side =>