Kystnæringens betydning for sosial struktur og politisk mobilisering

Norge er i dag et samfunn der likhetsidealet blir høyt verdsatt. Kan det tenkes at utviklingen innen kystnæringene historisk sett har bidratt til å skape mer egalitære sosiale eierforhold enn flat- og innlandsbygdenes jord- og skogbruk, industri og bergverk?

Fiskerinæringens ressurser var like frem til 1980-/90-årene regnet som en ”åpen allmenning”, med adgang til deltakelse for alle. De spesielle og både fysisk krevende og økonomisk risikable arbeidsforholdene har også gjort at samvirke stod sterkt i næringen: Notfisket etter sild var basert på arbeidsdeling mellom likemenn, og utbyttet ble delt på rimelig måte mellom arbeidsinnsatsen og andelene i redskaper og fartøyer. Den dyktigste sildeleteren som samtidig hadde evne til å koordinere den komplekse fangstoperasjonen, ble arbeidsleder – notbas – og fikk dobbel lott. Lottordningen var utbredt også i de andre fiskeriene, mens fast lønn var lite brukt. Partseide rederier og samvirke var nok svar på beskjeden tilgang på kapital i fiskerbondens tid, en dyd av nødvendighet. Så seint som i 1960-årene, da sildefiskerne foretok den kostbare omleggingen fra snurpenot til ringnot og kraftblokk og dermed enda større fartøyer, viste det seg at et renommé som dyktig notbas gav større kredittverdighet hos bankene enn egenkapital eller kjøpmannskap. Fangstekspertisens betydning viste seg også i det forhold at sildefisket selv i sin nye og mer kapitalkrevende fase forble en næring for aktive fiskere: Vekst i ett rederi resulterte ofte i oppslitting i flere enheter, hver med bare en eller to båter, gjerne med yngre slektninger som ny hovedreder.
 
<= Forrige side Neste side =>