Havlandet

Minner og fortellinger fra fortiden er en viktig del av virkeligheten i de fleste kulturer. Det finnes mange forklaringer på at det er slik, men svært ofte begrunnes betydningen av historisk dokumentasjon i form av kulturminner og kulturarv i vid forstand med at slik kunnskap hjelper oss til å forstå den verden vi lever i og til å definere hvem vi er. Våre historiske forutsetninger utgjør en viktig og vesentlig del av vår identitet.

Men hva er det nå egentlig som er ”typisk norsk”? Går det i det hele tatt an å snakke om en felles norsk identitet, et særpreg som skiller oss fra alle andre nasjoner og folkeslag? Svaret på dette er både ja og nei. Et samfunn består av mange kulturer, og kulturene, som samfunnet selv, er i en kontinuerlig endringsprosess. Hvilke deler av fortiden vi velger å identifisere oss med, gjenspeiles i hva vi velger å ta vare på, og hvilke historier vi velger å fortelle om vårt eget opphav.

Et hovedtema i den norske historieskrivningen har vært utviklingen fra vikingenes ”storhetstid”, via sammenbruddet som kom med Svartedauden og hvordan landet etter det, igjen ”langsomt ble vårt eget”. Da kampen for norsk selvstendighet ble ført på slutten av 1800-tallet, ble det trukket en historisk linje fra vikingtidas ættesamfunn og fram til samtidas bondesamfunn. Odelsbonden, med arverett til gård og grunn, ble helten i datidens nasjonalromantiske fortelling om kultur og identitet i Norge.

Denne fortellingen var på mange måter både riktig og viktig for sin tid. Men i dag synes det litt underlig at fokuset i så stor grad ble lagt på jordbruksnæringen og odelsgutten, mens førstereisgutten og skårungen ble viet mindre oppmerksomhet. Dette var tross alt en tid da Norge vitterlig utviklet seg til en stormakt på havet og den teknologiske utviklingen i fiskerinæringen for alvor skjøt fart.

Det er vår påstand at det er umulig å forstå norsk kultur- og samfunnsutvikling uten at de maritime næringene får spille en sentral rolle. Dette gjelder både for å forstå hvilke særpreg som skiller Norge fra andre land i Europa, og for å forstå hvilke forbindelseslinjer som har knyttet Norge og nordmenn til resten av verden opp gjennom historien.

I dette perspektivet er det en avsporing å sette bondekulturen opp mot kystkulturen eller sjøfartskulturen. Det er i samspillet mellom disse ulike næringene vi må søke forståelsen av kultur og levesett i Norge. Og da må vi begynne med å se på de mulighetene og begrensningene som naturen og naturkreftene har satt for menneskene i dette landet, og særlig langs kysten.


<= Forrige side Neste side =>