Rasjonalisering og omstillinger
1950- og 1960-årene blir ofte omtalt som gullalderen for norsk skipfart. Etter det førte skipsfartskrisen i 1970-årene til grunnleggende endringer. Disse endringene fikk også store konsekvenser for skipssamfunnet og sjøfolkene. I hovedtrekk kan vi si at mange skip flagget ut, antallet sjøfolk sank, hverdagen om bord endret seg og det skjedde en effektivisering og rasjonalisering om bord. ~La oss begynne med det siste. I løpet av etterkrigstiden hadde norske hyrer og sjøfolks rettigheter økt og blitt kraftig forbedret. Fra slutten av 1960-årene ble det gjort forsøk på å redusere kostnadene til arbeidskraft ved å organisere arbeidet annerledes. Man mente at annerledes arbeidsfordeling om bord kunne gjøre arbeidsstokken mer effektiv og at det kunne være mulig å redusere størrelsen på bemanningen. Samtidig førte tekniske nyvinninger til å redusere behovet for mannskap. Resultatet var færre sjøfolk på hvert skip; et skip som hadde en bemanning på 40 ved slutten av 1960-årene, ville ha 25-30 ti år senere. Mannskapet fikk også andre oppgaver, og de gamle yrkeskategoriene ble erstattet av nye. Skillet mellom maskin og dekk opphørte, og den nye skipsmekanikeren vekslet mellom de to sidene. Det ble også gjort eksperimenter med skip der en forsøkte å bygge ned det tradisjonelle skipshierarkiet for å gjøre skipet til en mer effektiv arbeidsplass, som lignet med på landjordas arbeidsliv. Disse eksperimentene medført både nye måter å organisere arbeidet på og endringer i hverdagen om bord. For eksempel ble det slutt på at besetningen spiste i tre forskjellige messer, inndelt etter rang. På forsøksskipene spiste alle sammen, og ved samme bord. Slik skulle skipshierarkiet nedbrytes og trivselen og ansvarsfølelsen til den enkelte styrkes.
Skipsfartskrisen fra 1973 begynte som en krise i oljefrakten, men spredte seg til andre fraktmarkeder. Rederier gikk under og andre så etter alternative måter å drive på. I løpet av 1970- og 80-årene så mange det som en løsning å flagge ut, altså å registrere skipene i andre lands skipsregister. På den måten kunne man bemanne skipene med utenlandsk arbeidskraft, og slik redusere utgiftene. Dette bidro sterkt til den dramatiske nedgangen i antall norske sjøfolk. Men nedgangen hadde allerede begynt. En årsak til reduksjonen i antall norske sjøfolk var at skipet ikke lenger var en så attraktiv arbeidsplass. Det ble vanskeligere å rekruttere og det var fortsatt mange som forlot yrket etter kort tid.