Røyksundkanalen på Bømlo. Mange reisende overvintret i båt her helt fram til 1960-tallet. Foto: Karmsund folkemuseum
Båtreisende frosset inne i Hannevika ved Kristiansand. Foto: Vest-Agder fylkesmuseum
De fleste familiene hadde faste reiseruter på sin ferd nordover eller sørover kysten. Enkelte familier hadde sørlige og nordlige punkt som de aldri beveget seg forbi. Noen familier hadde fast reiserute mellom Bømlo og Nordfjord, mens andre familier hadde fast reiserute mellom Florø og Stavanger, eller Bergen og Risør. Ei fast rute på vei nordover eller sørover var å ta den indre leia fra Ålfjorden over Haraldseidet og ned til Skjoldafjorden i Nord- Rogaland.
Å seile den ytre leia, over Sletta, var ingen spøk, så den indre ruta var mye brukt. Mange seilte inn Skjoldastraumen og dro båtene over Haraldseidet, som er omtalt som dragseid for båter helt siden 800-tallet. På nordsiden seilte de ut Ålfjorden og videre nordover til Sunnhordland.
En mann født i 1866, fortalte at “Då eg var liten, såg eg splint som drog her òg. Ungane sprang med lunner og la etter båten etter hvert. Det var tofter i båten, hunendar og slikt dei la under. Dei fylgde vegen her borte når dei drog”.
Senere var det vanlig å leie en bonde i Skjoldastraumen eller Haraldseidvågen som kjørte båtene over dragseidet med hest og høyslede. Haraldseidet er det siste av de store dragseida langs kysten som har vært i vanlig bruk i gjennomgangsferdsel. De båtreisende var av de aller siste som brukte dette eidet, så sent som på slutten av 1940-tallet.
Romanifolkets havner og ulike samlingssteder har vært i bruk i flere generasjoner. I Haugesund la de reisende båtene sine ved Raknesverven på Hasseløy. Derfra gikk de til fots ”og handla”. Mennene laget visper, øser og andre kjøkkenredskaper og kvinnene solgte knappenåler, synåler, bendelbånd med mer. Helt sør på Risøy kom de med båtene til ”Fantastrandå”, der de slo opp teltene sine. Ofte la de seg på steder der det var butikk i nærheten, slik at de kunne få tak diesel, mat og andre varer, slik som ved dampskipskaia og handelsmannen i Gismarvik i Nord-Rogaland.
Før andre verdenskrig var Vadheim ved Sognefjorden en fast møteplass for båtreisende. Om våren møttes skøytene der, leirbålet ble tent om kvelden og de gamle fortalte historier, minnes en reisende født i 1930. En fast samlingsplass i Sunnhordland var ei vik på vestsida av Spissøy i Bømlafjorden. Her møttes de også etter andre verdenskrig. ”Der kom me og låg”, forteller en reisende født i 1941. ”Me samlast og snakte, hadde ferie”.
Ungene satt og hørte på de eldre som fortalte historier. De fortalte gjerne hvor de hadde vært, hvor det var kjekke folk, og hvor det ikke var kjekke folk. Det var ingen handel når de lå samlet på disse stedene. Stokksundet i Randesund utenfor Kristiansand er i dag et yndet utfartssted for fritidsbåter sommerstid. Tidligere var det en fast ankringsplass for de reisende.
I makrellsesongen kunne det ligge åtte-ti skøyter med reisende der. Da jobbet gjerne mennene på fiskemottaket på Vrånes tvers over sundet, mens kvinnene gikk rundt på gårdene og solgte blikktøy. Det var for det meste småting som kakeformer, feiebrett og visper, men av og til fikk de reisende også større oppdrag, som å lage barketrau for fiskerne, eller skifte takrenner på husene. De reisende rodde og handla i ”Sørlandsgadå”, som leden mellom Stokksundet og Torsøy ble kalt. Brattholmen, et stykke lenger ute, var også fast ankringsplass fram til 1950-tallet.
