Ishavsimperialisme

Kart over Antarktis, utarbeidet av Hvalfangernes Assuranceforening
Kart over Antarktis, utarbeidet av Hvalfangernes Assuranceforening

I 1923 startet C.A. Larsen hvalfangst i Rosshavet. Storbritannia annekterte da Rosshavssektoren slik de i 1906 hadde annektert Falklandssektoren, og under en imperiekonferanse i London 1926 fattet britene et prinsippvedtak som kunne tolkes som om de siktet mot å annektere hele sydpolskontinentet. Det er i denne situasjonen Lars Christensen begynner å sende ut forskningsekspedisjoner med praktiske og vitenskapelige formål. Den første gikk i all stillhet fra Syd-Georgia i januar 1927 med hvalbåten Odd 1 til Peter I.s øy. Med robåt tok de seg helt inn til øya – ja, de rodde faktisk helt inn i en grotte, men det viste seg umulig å komme i land. 90 % av øya var dekket av is, og det fantes ingen egnet havn for noe flytende kokeri. Ved øya så de ikke en eneste hval og de hadde praktisk talt heller ikke sett hval under veis. Bortsett fra en del innsamlet materiale for vitenskapelige undersøkelser, var ferden nokså mislykket.

For å nå Bouvetøya og farvannet mellom Bouvetøya og Enderby Land trengtes et skip med større aksjonsradius enn en hvalbåt. I januar 1927 kjøpte Lars selfangeren Norvegia, plasserte to ekstra lugarer på hoveddekket for vitenskapsmenn, lånte diverse utstyr av vitenskapelige institutter i Oslo og Bergen, av professor Nansen, av Svalbardkontoret, Norges Sjøkartverk osv. og kjøpte resten selv. For å komme i land, sendte han med farens flatbunnede pram. Målet var å annektere Bouvetøya, reise en meteorologisk stasjon der, kartlegge Lindsay-øya, Liverpooløya, Thompson-øya og The Chimnies, kartlegge forekomster av hval og krill mellom Bouvetøya og Enderby Land, følge kysten av kontinentet og hele tiden foreta biologiske, meteorologiske og oseanografiske målinger.

Christensen ble på forhånd bemyndiget av Utenriksdepartementet til å annektere uoppdaget land for Norge, og 1. desember 1927 heiste ekspedisjonen det norske flagget og annekterte Bouvetøya. Havområdet rundt ble senere kalt Haakon 7.s hav, og der ble det observert store hvaltrekk.

Annekteringen av Bouvetøya gikk ikke upåaktet hen. Den formelle annekteringen skjedde ved kongelig resolusjon 23. januar 1928, fem dager før høyreregjeringen til Ivar Lykke gikk av. Det ble Venstres Johan Ludwig Mowinckel som fikk hele konflikten med britene i fanget. ”Der tales ofte om to øer i dette strøk. Men for øieblikket finnes det visstnok bare én. Og jeg vilde ikke være saa bedrøvet om ogsaa denne forsvant”, uttalte han.

En av Lars Christensen støttespillere i de polare spørsmål var konsul Bjarne Aagaard (1873-1956) fra Sandefjord. Han hadde arbeidet mange år innen shipping og industri, men gikk fallitt tidlig i 1920-årene. Lars ga ham da i oppdrag å skrive om fangst og forskning i Sydishavet, og han fikk i den forbindelse vide fullmakter til innkjøp av polar- og hvalfangstlitteratur som senere dannet grunnstammen i Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseums fagbibliotek.

Aagaard hadde utstrakt kontakt med en brukthandel i London. Ved en anledning kjøpte han for 5 shilling et admiralitetskart fra 1839, laget til James Clarc Ross’ ekspedisjon til Antarktis 1839-1843. På kartet var Bouvetøya slett ikke avmerket som britisk. Tvert om sto det et spørsmålstegn som indikerte at man var usikker på øyas eksistens – 14 år etter at Norris angivelig skulle ha okkupert den. Av brev til Lars Christensen 5. november 1928 fremgår det at Aagaard har informert Utenriksdepartementet.

Høsten 1928 reiste Christensen først til London og deretter til Fredrik Wedel Jarlsberg i Paris for å påvirke prosessen. Etter noen måneders diplomati sa britene seg villige til å anerkjenne Norges anneksjon på visse betingelser. Siden hvalfangsten var i ferd med å flytte til det åpne hav, kunne britene vanskelig kontrollere den gjennom territoriell dominans. I disse havområdene var Norge den eneste nasjonen som kunne konkurrerer med britene om hvalen – ingen andre nasjoner hadde på dette tidspunkt pelagiske ekspedisjoner i Antarktis.

Mot å få beholde Bouvetøya forpliktet Norge seg i denne situasjonen til å respektere britiske vedtak på Imperiekonferansen i 1926, og til å regulere hvalfangsten. Ved lov av 27. februar 1930 fikk Bouvetøya status som norsk biland. Øya ligger nord for det området som omfattes av Antarktistraktaten og er dermed uomtvistelig norsk. Den 17. desember 1971 ble den fredet som naturreservat. Lars Christensen måtte imidlertid oppgi forsøket på å bygge en meteorologisk stasjon der. En ubemannet stasjon kom først i 1977. Den var fortsatt der under en inspeksjon i 2007, mens en 36 m2 stor feltstasjon som Norsk Polarinstitutt bardunerte fast i 1996, antas å ha blåst på havet i en eller annen ekstrem vinterstorm.

<= Forrige side Neste side =>