Lars Christensen og A/S Thor Dahl

Flytende kokerier ved Deception Island, Syd Shetland i 1920-åra  Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Flytende kokerier ved Deception Island, Syd Shetland i 1920-åra Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Lars Christensen og Ingrid Dahl. Forlovelsesbilde, 1908. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Lauritz Bryn, Sandefjord.
Lars Christensen og Ingrid Dahl. Forlovelsesbilde, 1908. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord, Lauritz Bryn, Sandefjord.

Chr. Christensens sønn Lars forlovet seg i 1908 med frk. Ingrid Dahl, datter av grosserer Thor Dahl i Sandefjord. Thor Dahl hadde slått seg opp som skipshandler, men kom også tidlig med i hval- og bottlenosefangsten. I 1900 var hans formue under 50 000 kr, i 1912 over 1,5 million, og inntekten drøyt 350 000 kr. Det meste hadde han tjent de fire siste årene på virksomheten i Godthul, hvor Bryde & Dahls Hvalfangerselskap som det eneste på “Øya” benyttet flytende kokeri. Fra 1914 var Dahl eneeier av selskapet, og i 1920 – det året han døde – ble han lignet for en formue på 5 939 000 kr og en inntekt på 2 123 312. Samtidig årslønn for en tjenestekar i jordbruket var ca. 1350 kr.

Ingrid og Lars brakte Sandefjords to mektigste familier sammen da de giftet seg i 1910. Thor Dahls sønn døde ung året etter sin far, og da Lars i 1923 arvet sin far, ble han direktør for det meget solide firma A/S Thor Dahl som også omfattet farens skipsverft. Lars Christensen foretrakk som sin far flytende kokerier fremfor landstasjoner. Lars var åtte år gammel da Jason dro på sin første reise sydover, og 21 da Admiralen i 1905 dro til Sydishavet.

I erindringsboken Such is the Antarctic fra 1935, skriver Lars at han i alle disse årene omgikk hvalfangere og at han som ung mann alltid overveide å sette sine sparepenger inn i hvalfangst. Han delte imidlertid ikke farens og andres avvisende syn når det gjaldt å kombinere fangst og utforskning. Drømmen var tvert om at hans ekspedisjoner skulle fremme utforskning så vel til sjøs som til lands så lenge det var forenlig med de praktiske gjøremål.

I 1920-årene la Lars planer om fangst på et langt større område enn det som til da ble utnyttet. Han så imidlertid fortsatt for seg landbasert fangst, og tenkte seg Peter I.s øy på 90º vest, Bouvetøya på 3º øst og Enderby Land på 55º øst som støttepunkter. Peter I.s øy var kun blitt observert én eneste gang siden den ble oppdaget i 1821, nemlig av en franskmann i 1910.

Lars søkte britiske myndigheter om konsesjon, noe de ikke kunne gi da øya var oppdaget av en russisk admiral. I stedet tilbød de konsesjon for Dougherty Island som var oppdaget på 118º vest i 1841. Denne øyas eksistens var imidlertid usikker, og selv om en viss kaptein White fra New Zealand hardnakket bedyret at han i 1893 hadde seilt rundt den og endog tilbrakt to, tre dager der med selfangst, og dertil veddet all te i China på at den eksisterte 26. februar det året, kunne Gunnar Isachsen på den fjerde Norvegia-ekspedisjonen konstatere dyp på 4350 meter der øya skulle ligge.

Også ved Bouvetøya fantes angivelige øyer. Her ble i 1808 Lindsay Island navngitt, og i 1825 navnga den engelske kaptein Norris Liverpool Island (Bouvet), Thompson Island og The Chimnies. Senere ekspedisjoner kunne ikke verifisere alle disse øyene. Forestillinger om ikke-eksisterende øyer sto meget sterkt i mange miljøer.

Lars Christensen skriver følgende om en av sine ekspedisjoner: ”ikke før hadde vi meldt av at Douglasøiene ikke eksisterer, før det prompte innløp et telegram fra Norge fra en hvalfangstbestyrer som var helt sikker på at han hadde sett dem, og hvis ene hvalbåt hadde passert mellem to av holmene, som lå i en avstand av 15 kvartmil fra hverandre.”

<= Forrige side Neste side =>