Fangst og forskning

Verftseier og skipsreder Christen Christensen, Sandefjord. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord
Verftseier og skipsreder Christen Christensen, Sandefjord. Foto: Hvalfangstmuseet i Sandefjord

En tysk vitenskapsmann som fulgte James Cook på hans første jordomseiling, spådde i 1775 at hvis Nordishavet ble tomt for hval, kunne hvalfangerne ta så mange de ønsket i Sydishavet. Spådommen ble 40 år senere latterliggjort som absurd: ingen ville finne på å drive hvalfangst så fjernt fra de hjemlige kyster. Men i 1870-årene meldte et par ekspedisjoner om store hvalforekomster i Sydishavet, og i den skotske byen Peterhead forsøkte brødrene David og John Gray å starte et selskap for fangst i syd. Ifølge Johan Bryde (1858- 1925) var det disse to som lærte ham og andre nordmenn å fange bottlenose. I 1874 utga de brosjyren Report on new Whaling Grounds in the Southern Seas. Et eksemplar kom skipsreder og verftseier Christen Christensen (1845- 1923) fra Sandefjord i hende i 1892.

I Australia og England arbeidet geografiske selskap med tanken om å utforske Antarktis. Man ønsket å kombinere vitenskapelig utforskning med hvalfangst og tenkte seg å stimulere til dette gjennom en bonus til hvalfangstfirmaer som tok med vitenskapelig personell.

Kjente hvalfangstredere i Dundee og Peterhead samt Christensen og Foyn ble kontaktet for å løse de praktiske sider av saken. David Gray oversendte brosjyren, men frarådet innstendig å kombinere forskning med fangst, samt å bruke dampskip. At Christensen sto på adresselisten, hadde sammenheng med at han i 1881-85 hadde bygd en rekke gode sel- og bottlenosefangere. I likhet med Gray frarådet også Christensen kombinerte ekspedisjoner.

Impulsene fra utlandet førte for Foyns vedkommende til Antarctic-ekspedisjonen 1893-95, og for Christensens vedkommende til Jason-ekspedisjonene 1892/93 og 1893/94 med Carl Anton Larsen (1860-1924) som skipper. Jason tilhørte A/S Oceana, det største sel- og bottlenoserederiet i Norge. På denne tiden var fangsten i nord i krise. Fra 1884 av falt prisene på hvalolje jevnt og trutt, mens prisen på retthvalbarder steg.

I 1890-årene var bardeprisene til tider så høye at man iblant kun tok bardene og lot resten av hvalen gå. I 1891 viste Oceanas regnskap et tap på 50 000 kroner, like mye som verdien av bardene på en eneste stor retthval. Og disse fantes etter sigende i stort antall syd for Falkland. Målet med Jason-ferden var altså retthvalfangst, alternativt sel, helst pelssel.

De fant ingen retthval, men så flokker på opptil 20 blåhval samt flere hundre finnhval og knøl uten å ha redskap til å fange dem. I årene 1892-95 fanget fire norske og skotske ekspedisjoner i Sydishavet til sammen kun én eneste retthval. Larsen ble nå hvalfangstbestyrer på Ingøy i Finnmark fram til han i 1901 tok imot et tilbud fra Otto Nordenskjöld om å føre hans Antarctic-ekspedisjon til Antarktis. 12. februar 1903 ble skipet knust av isen og gikk ned. Mannskapet berget seg, og kom etter hvert til Buenos Aires. Der ivret Larsen for å starte moderne hvalfangst i Antarktis.

<= Forrige side Neste side =>